Etableringen af Odin Teatret

Fra Oslo til Holstebro

Af Agnete Strøm

Forord ved Erik Exe Christoffersen

Der var ikke mange, som i 1964 fandt Barbas teaterdrømme forståelige. Det var dog undtagelser, og en af dem var 22-årige Agnete Strøm (f. 1942). Hun blev Barbas første medarbejder i Oslo og fulgte med teatret til Holstebro som administrator. Hun blev ofte den, som forhandlede med de personer, som Odin Teatret var i kontakt med ud over, at hun var aktiv talsperson og forhandler i relation til Kulturministeriet. Desuden arbejde hun tæt sammen med Judy Barba, Chr. Ludvigsen fra Dramaturgi samt Martin Berg og fulgte prøver og forestillinger. Agnete Strøm har redigeret og kommenteret noter fra logbogen (i kursiv) (referater fra møder med Barba og skuespillerne) og uddrag af breve til sin mand Tom, som arbejdede i Oslo. Det er en beskrivelse af den proces, som udviklede Odin Teatrets gruppekultur. Som det fremgår, var flere af de aktiviteter, som senere blev til teaterlaboratoriet allerede udtænkte: teatertidsskriftet, forlag, filmfremvisning, seminarer og workshops. Breve og logbog formidler tilsammen det personlige og teaterfaglige engagement, som prægede Agnete Strøm og Barbafamilien. Brevene til Tom giver en indsigt i de personlige forhold, omsorg, venskab og tillid til hinanden som ofte er utilgængelig i teaterhistorien og ikke mindst i Odin Teatrets historie. Brevene giver også indsigt i konflikter internt i Odin Teatret, som betød, at årene var præget af ustabilitet, selv om Barba havde klare visioner for teatret og gruppen. Agnete Strøm var sammen med Eugenio Barba, Torgeir Wethal, Else Marie Laukvik med fra begyndelsen og fra 1966 blev Iben Nagel Rasmussen en blivende kerne i Odin Teatret. EEC

Agnete Strøm: Hvordan det gikk til (teksten er på norsk):

Høsten 1965 leste jeg til avsluttende eksamen i nordiske språk og litteratur, og nå var det alvor, dette fag var mer «matnyttig» enn fransk og teatervitenskap som jeg hadde fra før. Da jeg skulle velge første gang, var det bare en ting som fristet: teatervitenskap. Faget hadde ikke engang fått formell status, men var under oppbygging. Jeg startet med fransk, dro til Frankrike og hjem til eksamen, og deretter til København, studerte teatervitenskap der i et år og fortsatte i Oslo og tok eksamen.

Hvorfor «noe med teater»? Vanskelig å si, men i mitt nabolag var det tett med skuespillere/instruktører. Teater var viktig for meg. Jeg ville gjøre noe med teater, noe tett på teater.

En grå dag i november 1965 tok jeg en kaffepause i studentkantinen, jeg så Erling Lægreid[1] og slo meg ned ved hans bord. Jeg avbrøt nok en samtale, men plutselig vendte den andre seg mot meg og spurte: Du vet vel ikke hvor jeg kan søke om penger til et teatergjestespill? Jeg hadde tidligere det året fått penger til å delta på en internasjonal kulturfestival, så jeg sa:

Vi har ikke noe kulturdepartement, men kontakt Ingeborg Lyche i Kirke- og undervisningsdepartementet, på slutten av året må de bruke opp årets budsjett, så kanskje. Dette var Eugenio Barba som jaktet på penger til et polsk teater.

Kort etter kontaktet Eugenio Barba meg igjen, han hadde fått pengene: Kan du ta ansvar for det praktiske ved gjestespillet?  Vi trenger en egnet spilleplass og losji til skuespillerne. Jeg sa ja.

Eugenio Barba hadde mange baller i luften samtidig, han var i innspurten med første nr. av tidsskriftet Teatrets Teori og Teknikk, TTT, som skulle være vedlegg til designtidstkriftet Bonytt på tampen av 1965. Eugenio Barba spurte: Kan du jobbe med dette og?

Jeg sa ja. Jeg ble redaksjonssekretær i TTT, og engelske Judy Barba, gift med Eugenio Barba, var oversetter.

Jerzy Grotowski og Teatr 13 Rzedów skulle vise Den standhaftige prins i Oslo januar 1966, men det tok tid å finne en egnet spilleplass, til slutt ble det hos Norsk Arbeidsgiverforening i Drammensveien. Jeg bodde rett ved spillestedet, og Ludwik Flaszen, som ledet Teatr 13 sammen med Grotowski, lånte min ett-roms leilighet, og jeg fikk en sofa hos en venn i nabolaget.

Eugenio Barba søkte intenst etter varig økonomisk støtte til sitt teater, Odin Teatret, og han var like intenst på jakt etter egnet spillested, og i tillegg planla han et nordisk teaterseminar i Oslo i juli 1965, det trengte både økonomisk støtte og egnete lokaler, og juli var ikke langt unna. Eugenio Barba spurte om jeg vil være med. Allerede nå fylte kontakten med Odin Teatret mer og mer av studiedagen. Jeg hadde samarbeidet med Eugenio Barba rundt gjestespillet og utgivelsen av TTT 1 og hadde en formening av hva slags person han var, og hvilke ideer han hadde. Og jeg likte Judy, hun var i heltidsjobb, hun støttet Eugenio Barbas idéer 100% og gjorde det hun kunne. Jeg tvilte ikke et sekund, jeg sa: Jeg er med.

Nå var studiene lagt på hyllen. Jeg bodde rett rundt hjørnet for Bonytt-kontoret[2].  Å lykke! her var det tilgang på skrivemaskin, telefonkatalog og telefon; dette var Odin Teatrets kommandosentral.

30. mars 1966 var samarbeidet «formalisert», vi hadde planleggingsmøter og nedtegnet alt som skulle gjøres i en Log-bok. Jeg skrev ned for hånd, daterte og nummererte arkene, format Folio. Den første oppdateringen var:

30. mars 1966 Kl. 10.30. Konferanse med fru Helene Andersen, Utenriksdepartement (UD): Rapport om turnéen. Diskuterte Nordisk Teaterseminar. Diskuterte Nordisk Teaterinstitutt.

Denne samtalen var viktig, vi fikk vite at Odin Teatret kunne sende søknad til sekretariatet til Nordisk Kulturkommisjon, seksjon III og anmode om at våre krav ble anbefalt overfor Nordisk Kulturfond. Norge hadde ikke et eget Kulturdepartement og kultur ble driftet via Kirke- og undervisningsdepartementet og via Utenriksdepartementet. Her var Helene Andersen og Ingeborg Lyche sterkt inne både i norsk og nordisk kulturpolitikk. Helene Andersen hadde fram til 1966 vært generalsekretær i Nordisk Kulturkommisjon, og etterfulgte Ingeborg Lyche som byråsjef i kulturavdelingen i UD når denne ble direktør i det nystiftete Norsk Kulturråd. Stor takk til disse to kvinnene. PS: Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982.

Intervju for Arbeiderbladet v/ Dag Halvorsen[3].

1. april 1966. Kl. 14:00 cand. jur. Helge Kolrud.

Teatret trengte juridisk bistand, og mine jussvenner anbefalte Helge Kolrud, han hadde selskapsrett som spesiale.

1. april forts.Undersøke lånemarkedet for støtte til Odin Teatret. Undersøkelser og kontakter før 31. april.

Hvem kunne støtte søknadene våre?  Eugenio Barba ringte rundt. Det var mye som skulle avgjøres, og Eugenio Barba ga seg selv en frist.

Opptegnelsene i Log-boken viste en hektisk jakt etter egnet spillested i og utenfor Oslo for både teatret og Nordisk Teaterseminar. Venner og bekjente ga oss navn på mulige spillesteder, vi gikk ikke av veien for fornemme og staslige bygg som Slottsstallene, Stadtholdergården, Frimurerlosjen, Oslo Bymuseum, men også tilfluktsrom og gymsaler var av interesse, alt var av interesse, samt 12 restauranter og et utall kommunale og statlige lokaler. Listen var lang, vi ringte rundt og gikk på befaring. Det var hårde bud, men nødvendig. Nå var det være eller ikke være: egnet spille-/treningslokale for teatret og teaterseminaret, varig offentlig støtte, intet mindre. Enda flere navn på listene. 

1. april forts.  [….leie av bord, senger, stoler, laken, service. … kontor m/telefon, … kokke: fru Hæsland. Kvote: 9 Sverige, 3 Finland, 4 Danmark, 4 Norge. Brev til alle teatersjefer m/timeplan, (på)meldingsfrist.

Alt ble skrivet ned hulter i bulter. Det ble ringt og kontaktet. Nordisk Teaterseminar ble planlagt i detalj denne dagen med opp til 30 deltakere, bortsett fra spillested og penger.

TTT var ikke glemt. Ni navn som skalle kontaktes etter påske.

1. april forts. Ingeborg Lyche besøke. Hun var en viktig støtte for teatrets søknader for turné og seminar, Ingeborg Lyche betød lykke, tenkte jeg.

2. april. Brev og mappe til ordfører Brynjulf Bull, Oslo Kommune.

Her ga Eugenio Barba ordfører B. Bull et ultimatum, så fikk vi se. Eugenio Barba reiste til Århus 3. april for å drøfte mulig etablering av teatret der, det falt i fisk, men Holstebro kommune kom med et tilbud, og Eugenio Barba reiste dit sammen med Inger Landsted og Tage Hind og hadde møter med borgmester Kaj K. Nielsen og kommunaldirektør Jens Johansen og byrådslederen. Holstebro kommune kom med et tilbud om både økonomisk støtte og lokaler.

5. april. Brev avsendt til Holstebro kommune.

7. april. Brev til Edvin Tiemeroth, leder av Aarhus Teater.

14. april. Konferanse med ordfører B. Bul, Oslo kommune. Sende nytt brev til B. Bull.

Dette var siste forsøk, tilbudet fra Holstebro kommune var kjent, men Oslo kommune hadde likevel ingen ting å tilby. For Odin Teatret var Holstebro muligheten.

15. april. Skuespilleren Tor Sannum forlater Odin Teatret i begynnelsen av mai.

Telefon: Inger Landsted og Tage Hind: Kulturministeriet bevilger 25 000.

Nå manglet Odin Teatrets Ornitofilene en skuespiller, men ubeskrivelig lykkefølelse: endelig økonomisk støtte!

25. og 27. april. Holstebro. Borgmester Kaj K. Nielsen, kommunaldirektør Jens Johansen, fuldmektig Drost, fuldmektig Rosen, fuldmektig Olesen, Kommunekontoret, Kirkepladsen 3.

Eugenio Barba og jeg var i Holstebro og har møter. Tilbudet fra kommunen ble konkretisert. Vi returnerte til Århus og hadde samtaler med teatrets venner der. Eugenio Barba ble innlosjert hos Christian Ludvigsen, de satt oppe hele natten, jeg ble innlosjert hos Tage Hind (begge fra Dramaturgi). Og det var middag på Århus første kinarestaurant med Jens Kruuse, kulturredaktør i Jyllands-Posten. Summa sumarium: Den fristen Eugenio Barba ga seg selv og teatret, var overholdt, han kom i mål, men hadde ingen ferdig forestilling for øyeblikket, Ornitofilene måtte omarbeides.

28. april. Brev Holstebro. Borgmester Kaj K. Nielsen.

Tilbake i Oslo. Tilbudet er akseptert: Odin Teatret skulle flytte til Holstebro 1. mai. Det hadde vært møter med de tre skuespillerne Anne Trine Grimnes, Else Marie Laukvik og Torgeir Wethal, de hadde allerede truffet Inger Landsted og Tage Hind da de turnerte med Ornitofilene i Jylland i november 1965, alle tre sa ja til å flytte til Holstebro.

2. mai. Invitasjon sendt til Grotowski, Cieslak, Brzozowski, vedlagt flybillett Wars-Kbh-Wars via U.D. og ambassaden i Warszawa. Avtale inngått med Tor Sannum angående tilstedeværelse i Oslo 3.–  6. juni 1966.

Utsendelse av invitasjonene til nordisk-praktisk seminaret, det første av den art.

Brev til Inger Landsted med papirene til Jydsk Telefonselskap, pluss en anmodning om konto-kreditt i Holstebro Bank.

Kommandosentralen flyttet fra Oslo til Holstebro

Fra venstre: Agnete Strøm, Tor Sannum, Anne Trine Grimnes, Eugenio Barba, Torgeir Wethal og Else Marie Laukvik. Hvad tænkte de om situationen? De var helt uden erfaring med at bygge et teater. Foto: ukendt

6. mai. Invitasjoner sendt til alle nordiske land. Kartotek laget.

Kontraktene er skrevet og delt ut til skuespillerne og sendt Helge Kolrud.

Vi måtte vel kunne si at dette hadde vært en særdeles viktig, intens og løfterik periode for Odin Teatret. For meg var det medrivende, og selv om jeg ikke alltid viste hvor dette bar hen, så økte konsentrasjonen, jeg prøvde hardere, og jeg tok meg selv like alvorlig som Eugenio Barba tok meg. Neste etappe ville bli hardere, men mer løfterik, Odin Teatret var akseptert. Jeg ble med. Men borgmester Kaj K. Nielsen var både skeptisk og skyldbevisst når han forstod at jeg forliste en viktig embetseksamen på Universitetet i Oslo i mai. Du må ta den eksamen neste år, sa han, og jeg måtte trykke ham i hånden, og si: Ja, det skal jeg.

I mai var jeg den første som reiste til Holstebro, og hovedoppgaven var å bli kjent med Holstebro og gjøre alt klart for Odin Teatrets medlemmer og planlegge seminar.

Jeg flyttet inn hos familien Landsted, et stort gammelt hus. Mørkt og dunkelt utenfra, desto mer vennlig når du først var innenfor døren. Hovedrommet var det store kjøkkenet. Om morgenen forlot Inger og mannen og de to døtrene huset til forskjellige tider, men det varme måltidet om kvelden kl. 19.00, samlet alle rundt kjøkkenbordet. Et trivelig hus, en trivelig familie. Inger Landsted, som var leder for Holstebro amatørteater, tar meg med på en forestilling. De spilte En maler kommer sjældent alene, av Dario Fo, jeg var begeistret. Inger følger Odin Teatret tett, og Ingers mann, som er privatpraktiserende lege, kommer også tett på mange av oss. Men han og jeg snakket mest om snø og vidder som vi begge savnet, han hadde overvintret på Grønland.

Familien Landsteds hus lå i Lægårdvej, tett på Jernbanestasjonen og hospitalet, veldig sentralt, alt innenfor gå-avstand når jeg skulle til Rådhuset, banken eller på posten. Den lange hovedgaten utforskes: Schaumburg Hotel, imponerende, konditoriet lenger opp har et vell av kaker. Det er en ganske bra ostebutikk, den var vi glade for Judy og jeg, og selvfølgelig en flott slakter med et utvalg av charcuterie. Men ingen av oss hadde en økonomi som tillot noen utskeielser her, men vi kunne jo vindustitte. Jeg gledet meg til å kjøpe rødvin hvor som helst, men vin var det heller ikke råd til, vi drakk te.

Hva viste jeg om denne delen av Danmark? Ingen ting. Jylland? Ifølge Johannes V. Jensen var den jyske bonden innesnødd hele vinteren og lå i sengen og ventet på våren. Og her kom jeg, verdensvant, rett fra universitetet i Oslo, og alt var nytt og ukjent.

Litt etter litt fikk jeg et forhold til topografien i Holstebro, fant steder som jeg gledet meg over å se: Nørreport f.eks. når bommen over Struervej plutselig gikk ned og stoppet all biltrafikk og alle gående, og toget suste forbi. En bomvokter styrte det hele, kom ut fra banevokterhuset, betjente bommen og gikk inn igjen. Men det var ikke til å unngå at jeg syntes at Holstebro var deprimerende kjedelig.

Resten av teatret ankom en måned etter meg, i juni, skuespillerne fikk hver sin ett-roms leilighet i Dyssegården, jeg en ditto i Doktorvænget 47, Judy og Eugenio Barba i en større leilighet i den andre enden av byen, som de fort flyttet ut av og etablerte seg i Suensonsvej.

Seminaret på Maabjerg utenfor byen tok all vår tid, og det fylte 10 sider i log-boken og omfattet alt. Judy og jeg utarbeidet en fullstendig menyplan, og vi planla innkjøpene ned til siste brødskive og detaljert oppskrift på Judys grønnsaksuppe. Hvitløk i maten var kommet for å bli. Hele Holstebro ble trålet for å finne vennligsinnete leverandører med gode råvarer. Vi var to unge kvinner, en norsk og en engelsk, litt sånn storbystil, lange ben, miniskjørt, smilende, selvsikre, tillitsfulle, gikk rett på sak: Vi kommer fra Odin Teatret, vi skal ha gode råvarer, og vi ønsker rabatt, alt framført på norsk av meg, med Judy som en mystisk og taus kvalitetskontrollør. I virkeligheten var det Judy som bestemte, det forstod leverandørene, og vi fikk respekt. Odin Teatret var en ny og interessant kunde i en ellers så stille sommermåned, vi fikk service, og de ble våre faste leverandører for kommende seminarer. Slaktermester Jens Jensen og Handelsgartner M. Westergaard ga begge 10% rabatt. Vi handlet hos HB – Nordkap og samler opp rabattmerker, det samme hos BM og prutet det vi kunne hos Baker Pedersen og Sønner hos Gourmet og hos Merrilds Kaffelager. Det ble nok lagt merke til at Odin Teatret hadde kommet til Holstebro. Det praktiske ble fordelt. Ansvarsfordeling: det var observatørene som ble utnevnt til våre hjelpere, de fikk flotte titler: Ølmann, Kjøkkensjef, Vaskesjef, Vaktsjef, Ryddesjef. Skuespillerne stilte kl. 5 om morgenen og laget frokost.

Vi visste at etter timer med trening var en god lunsj og senere middag m/dessert helt nødvendig. Deltagerne måtte ikke klage på maten, det skulle være nok av alt, og ingen ting måtte bli kastet, alt måtte bli spist og nyttegjort. Seminaret varte to uker, og Eugenio Barba hadde kontroll på det hele, og det hadde Judy og jeg også.

August var sommerferie. Etter ferien rykket Danmark for fullt inn i planleggingen, lister over danske kontakter i diverse ministerier: ministre, departementssjefer, kontorsjefer, ministersekretærer, ekspedisjonssekretærer og mulige turnesteder. Det var min hverdag.

I Holstebro ble billettprisen satt til 12 kr., og for studerende og militære 8 kr. Turné med en omarbeidet Ornitofilene ble planlagt, arrangørene måtte dekke reise, kost og losji, lokaler og kr. 1000. Det ble arbeidet med mange ideer: kunstutstilling, konserter med ny musikk av alle sjangere, alle kunstnerne vi hadde kontakt med i Norge, ønsket vi å dele med byen Holstebro, en Norsk Uke. De fleste idéene ble utsatt, alt kostet, men ideene ble ikke sluppet.

September.                                         Kontrakt:

Jeg [….] transporterer herved mitt krav på refusjon av utlegg til kostymer, utstyr, samt våre tilgodehavender for utført åndsarbeid på Odin Teatret A/S som vederlag for mine aksjer i selskapet.

kr. 1.600

Vi er fem (seks) som skriver under. Odin Teatret er formalisert. Vi er nå blitt Odin Teatret A/S. Og Odin Teatret A/S kan nå skrive kontrakt med eleven.

Mellom NN, heretter kalt eleven og Odin Teatret A/S, heretter kalt teatret, inngås sådan kontrakt.

            Eleven ansettes ved teatret i ett år fra ….. til ….Teatret yter eleven et lån på kr. 3600 som utbetales eleven med kr. 300 pr. måned. Etter ett år tas elevens status opp av teatrets styre. Han kan enten oppsies fra sin elevstatus med øyeblikkelig virkning, ansettes som skuespiller ved teatret eller gis fortsettelse som elev i ett år til. Fortsetter han som elev, får han ytterligere kr. 3.600 i lån utbetalt på ovenfor nevnte måte.

            Etter det andre elevåret kan eleven av styret enten ansettes ved teatret som skuespiller eller oppsies med øyeblikkelig virking.

            Dersom eleven oppsies fra teatret, eller han selv slutter, forfaller det utbetalte lån øyeblikkelig til betaling. På teatrets krav løper det 5% rente pr. år fra forfallsdag.

            Dersom eleven blir ansatt som skuespiller ved teatret forfaller også lånet med øyeblikkelig virkning. Dog skal skuespilleren ha rett til, så lenge han er ansatt ved teatret å tilbakebetale lånet i månedlige rater på kr. 100.

            Slutter han som skuespiller eller sies han opp, forfaller lånet på samme måte og på samme vilkår som for eleven bestemt.

            Alle kronebeløp er i dansk mynt, og beløpet kan, om teatret ønsker det, inndrives i debitors hjemlandsvaluta etter forfallsdagens kurs.

Underskrift….          evt. verge….

Kontraktene er klare, og turné avvikles.

 28. september til 12. oktober. Reise København – Oslo – Malmø.

Dag Halvorsen var en god kontakt, han inspirerte Eugenio Barba til å dra til Polen og hadde fulgt interessert med senere som journalist ved Arbejderbladet i Oslo. Søsteren hans Gry Waage var journalist i NRK og plassert i Malmø. Gry Waage kontaktet alle hun kjente for å få til et gjestespill i Malmø, oppfordret venner og bekjente til å kjøpe billetter, skaffet overnattingsplasser og redde opp gjestesenger hos seg selv. I Malmø var Eugenio Barba invitert til å besøke en moderne psykiatrisk institusjon, her hadde de kommet langt med å bruke atferdsterapi som behandlingsmetode, jeg ble med. Det var ikke kjekt å gå rundt å se på mennesker med sterke psykiske lidelser gjennom et enveis-vindu, vi kunne observere dem, de kunne ikke se oss.

Nå startet alvoret; hverdagen: Brann og tyveriforsikring. Lovpliktig ulykkesforsikring. Ansvarsforsikring pr. stol i teatersalen. Pliktig brannvern. Pliktig betaling av feriepenger. For at elevene kunne søke Ungdommens Utdanningsfond måtte teatret registrere elevskolen hos Undervisningsministeriet. Det var noe som het Teaterdirektørenes Skuespillerskole med faste takster for lønn. Skulle vi vise film, måtte vi ha Biografbevilgning. Og vi oppdaget at det fantes Lovpliktig ulykkesforsikring per helårsbeskjeftiget for skuespillere ved turnéteatre. Vi var jo et teater som satset på turnéer, men så sto det at hvis turnéene var under 240 timer per år; ingen pliktig forsikring, heldigvis.

18.-19. november. Eugenio Barba reiser til København,

Ekspedisjonssekretær Lennart Holten

Cand. jur. Niels Toft, privatsekretæren for Kulturminister H. Sølvhøj[4]

Sende rapport hver 6. måned:

a) ting som har blitt gjort 15. juli–14. desember-66.

b) ting som skal gjøres (planer).

Sende teksten af Ole Sarvig til Kaspariana rett over nyttår til Lennart Holten.

Eugenio Barba og Chr. Ludvigsen hadde møter i København, det var Kulturministeriet som sto for tur. De kom hjem med en kalender fylt av viktige frister og krav, og for første gang var Kaspariana, Odin Teatrets nye forestilling, nevnt. Det var Ole Sarvig som arbeidet med teksten, og Kulturministeriet ville ha teksten tilsendt straks etter nyttår.

November forts.  Søknader:

1. Odin Teatrets planer: teatret, seminar, forestillinger og tidsskrift.

2. Odin Teatrets kulturelle virksomhet i Holstebro og Omegn: kunstutstillinger, konserter, gjestespill.

3. Tekniske tegninger av Særkjær Gård.

Den nåværende situasjonen:

a) 50.000 fra Holstebro kommune til driften.

    10.0000 fra Nordisk Kulturfond til turnéer.

    125.000 fra Holstebro kommune til ombygging av Særkjær Gård.

Søke om:

b) 50.000 til videre ombygging av Særkjær Gård.

    60.000 til innredning. 

e) 125.000 til Kultursosiologisk undersøkelse ved professor Verner Goldsmith, grundlægger af kultursociologi ved Københavns Universitet.

c) 125.000 + penger til stoler og lysarrangement.

Teatret hadde landet i Holstebro, men Særkjær Gård var ikke spilleklar, dyrene var fjernet, det var ryddet opp, men tomt og uegnet. Ansøkninger om støtte til innredning og ansøkning om støtte til drift måtte utarbeides og sendes til ekspedisjonssekretær Holten. Og Eugenio Barba måtte søke om teaterbevilgning. Som om ikke dette var nok, så skulle det søkes penger til TTT. Det skulle søkes støtte til Nordisk Teaterseminar hos Undervisningsministeriet og hos Universitetet. Vi søkte også hos UnoX-Fondet og hos Tuborg Fondet. Alle søknader måtte ha en skriftlig bekreftelse på hvor mye Holstebro kommune garanterte for perioden 1967 – 1968.

24. november.  Sosiologisk undersøkelse.

1. En undersøkelse av Odin Teatrets plassering i Holstebros kulturliv.

2. En undersøkelse av kulturinstitusjonene i Holstebro.

3. En undersøkelse om hvordan sosialdemokratene driver teaterpolitikk.

Første møte om kultursosiologisk undersøkelse i Holstebro. Her ble utarbeidet detaljerte planer, hele tre sider, og budsjettet var på 400 000. Neste møte var satt til januar 1967[5].

30. november. Borgmester Kaj K. Nielsen, kommunaldirektør Jens Johansen, Kulturutvalget og Eugenio Barba og Agnete Strøm.

Seminaret juli 1967.

Innkvartering av personer/seminardeltakere i Sivilforsvarets kontorbygning.

Stueetasje m/kjøkken og toalett og de tre klasseværelsene.

Arkitekt Willy Frei Krogh skal lage en kalkyle over det nye tilbygget og ny inngang.

Sommerens seminar trengte mere plass: vi trengte en tredje sal, og Odin Teatret hadde kastet sine øyne på hangaren hvor Sivilforsvarets biler sto. Hvis bilene ble kjørt ut, kunne vi leie et dansegulv. Det manglet ikke på kreative ideer. Jeg hadde lært, at man ikke kunne si nei, eller si, det kunne ikke la seg gjøre. Man kunne ikke si at noe var umulig. Det kunne være vanskelig, men man måtte finne en løsning, tenke kreativt og finne og se muligheter, og det klarte alle på det møtet.

Selskap 29. desember kl. 19.30. Liste over inviterte:[…]

Når jeg i dag ser tilbake på siste del av 1965 og året 1966, så tenker jeg: Her går det fort i svingene, eller; her går det hulter i bulter: Etter en ulykke, etter et avslag, etter et nei, kom en lykke, og omvendt, og slik fortsatte det. Jeg kjente ikke dette feltet, jeg visste heldigvis ikke om denne underskogen av hindringer, barrikader og forsvarsverk som måtte forseres. Det var ikke bare jakten på pengene, men også rett og slett: Hvordan få tillatelse til å spille teater! Vi hadde ikke kontroll over spillets regler. Men heldigvis føltes det ikke slik, det var uansett alltid full fart mot nye muligheter og glødende entusiasme for planene og ideene. Hvorfor klage eller bli mismodig?

Litt etter litt sank inn som en normal del av min tilværelse, ikke alt var nytt og sært, jeg fikk kontakter med andre utenfor teatret: det var studerende og ansatte ved det splitter nye Holstebro Børnehave-seminarium. Poul Vad, forfatter og kunstnerisk konsulent for Holstebro hadde ivret for opprettelsen av barnehaveseminaret og i 1965 var seminaret en realitet. Her hadde vi plutselig en flokk med jevnaldrende som kanskje ville synes Odin Teatret var spennende, og i tillegg var både rektor Tora Raknes og lærer Merete Grieg norske. Det ble et stort pluss for oss, og her fant jeg venner for livet. Men fremdeles var Vest-Jylland et mysterium for meg.

1967

12. januar. Holstebro. TTT- forhandlinger Bonytt & C.C.Christensen.

Året 1967 startet sterkt: det startet med TTT. Det hadde vært drøftinger med C.C.C., trykkeriet. I Log-boken var alle detaljer notert ned fra gramvekt på papiret, satspris, skrifttyper, pris for trykking med 4 farger og trykkpris for et opplag på 5000 + for etterfølgende pr. 1000 og mye mer. Ekspedering 5000, forsendelse, ekspedisjon. Produksjonstid: 1,5 mnd.= 6 uker for levering.

Dette var de første forhandlinger om trykking av TTT 7, Towards a Poor Theatre av Jerzy Grotowski, redaktør Eugenio Barba, oversetter Judy Barba. Hvordan Eugenio Barba landet på et opplag på 5000 eksemplarer av boka, visste ikke jeg, men jeg antok at Eugenio Barba mente at boka var svært viktig, og han visste hvor mye tid og arbeid som hadde medgått for å skrive og for å oversette til engelsk av Judy Barba. Towards a Poor Theatre kom til å prege teatrets økonomi i lang tid framover, og det var seig materie å selge, men Eugenio Barba fikk rett, boka ble spredd over hele verden, ble oversatt til flere språk og kom i flere utgaver.

12. januar. forts. Program til festuke.

Artikkel om TTT v/ Barba og Tage Hind. 

Om Odin Teatret v/ Barba og Chr. Ludvigsen.

Kunstinnkjøp/museer v/ Paul Vad.

Om Studioscenen: Pirandello, Strindberg, Wied, Ionesco v/ Inger Landsted.

Om Filmklubben.

VOR BY, Odin Teatrets Forlag var en liten bok om Holstebro og byens kulturelle aktiviteter, den var utrolig vakker med morsomme illustrasjoner som Eugenio nok hadde rappet fra polske publikasjoner. Den ble en suksess, og nytt opplag ble trykket året et

Dagen fortsatte med planlegging av en kulturuke, den var i samarbeid med Jens Okking og hans teater Vestergade 58 i Århus. Christian Ludvigsen var formidleren.[6]

26. januar. Gulvet i sal I: lakken bobler, treverket sprekker. Vinduene i sal I: utette. Kontoret: Isolere ved gulvene. Foajé: vindfang: tepper (kokos).[…]

Støtte murstein: Tage Hind / Ingrid Hind 2 à 250, Tore Giljane fra Oslo, 1à 250, Klaus Rifbjerg 1 à 250, Turid Balke 1 à 250, Bonytt, Annisdahl & Christiansen, Jens Okking, Holbæk Høyskole 250, Paul Dick 250, til Plastverket og Glassmagasinet.[7]

Så viser det seg at ikke alt arbeid var like bra utført. Men dagens hyggeligste melding var at salg av murstein fungerte, her var det to priskategorier: 250,- og 500,-.

Vår 1967.

April-seminar: Om Tsjekkisk Teater 15.– 21. april 1967.

Fem sider med disposisjon for seminaret og neste nr. av TTT. Lange lister over filmer som kunne vises på seminarene.

I februar kjørte Judy og jeg til Praha for å snakke med Krejca, Smocek og andre inviterte kunstnere.

I mai fikk jeg tre ukers permisjon for å dra til Oslo for å avlegge skriftlig og muntlig mellomfagseksamen i nordisk språk og litteratur. Det var dette jeg hadde lovet borgmester Kaj K. Nielsen året før. Siden da hadde jeg lest intenst før jobb en time hver morgen fra kl. 06 – 07. Jeg bestod eksamen, og var cand.mag.

I juni reiste jeg til Berlin, 18. – 21. juni.

Juli 1967. Juli-seminar 1967 Berliner Ensemblet.

 Erfaringer generelt ved gjestespill.

 1. Offisiell invitasjon via dansk kulturministerium.

2. La alle brever gå med kurer, – rekommandert, med utfylt svarkupong, – ha en mann på stedet.

3. Opprett en generell kontrakt.

4. OBS anmerking i programmet om at eventuelle endringer kan forekomme, og at endringer ikke influerer på prisen.

Forhandlinger med Berliner Ensemblet:

Brev avsendt Ekkehard Schall & Manfred Wekwerth.

18. februar. Judy Barba og Agnete Strøm: samtale med: Helene Weigel: Ja.

Ekkehard Schall & Barbara Schall: Ja – enighet om travel-board pass.

28.februar. Brev til Helene Weigel fra Eugenio Barba

2. mars: Samtale med Barbara Schall: Spørsmål om arbeidsprogram,

Brev fra Eugenio Barba til Helene Weigel.

Berliner Ensemblet ønsker å benytte eget visa.

Avsendt travel-board pass ansøkninger 15.mars,

26. april brev til Helene Weigel fra Eugenio Barba.

15. mai brev fra Dansk Militærkommisjon til Berliner Ensemblet.

Møte i Berlin 18.–21. juni, Agnete Strøm.

Det var ikke enkelt å forhandle fram avtaler og kontrakter med ensembler eller enkeltpersoner når de var bosatt i Polen, Øst-Tyskland eller Tsjekkoslovakia og ekstra vanskelig når de bodde i Øst-Berlin. For å få avtaler i havn reiste Judy Barba og jeg i februar 1967 med bil fra Holstebro til Praha og hjem igjen via Øst-Berlin. Vi var alene på veiene, og det var veldig øde og det snødde, og vi visste ikke at når vi krysset grensen til Tsjekkoslovakia hadde vi akkurat unnsluppet å bli truffet av årets største vinterstorm, veien bak oss var ikke lenger kjørbare, trær lå strødd. Men vi kom til Praha hvor vi hadde møte på Kulturministeriet og straks etter kjørte vi strake veien mot Øst-Berlin. Her ankom vi midt på natten og fant ikke noe hotell i en nedstengt by. Men politiet fant oss, og etter et besøk på politistasjonen ble vi fulgt til et privat losji. Neste dag hadde vi i møte med Helene Weigel og Eckehardt Schall, et veldig positivt møte, de ville komme til seminaret. Så kjørte vi i et strekk til København, hvor vi traff Eugenio og avla rapport. Men så enkelt vadet ikke. Tyskland var delt, Øst-Berlin var i DDR, Berliner Ensemblet ville komme til seminaret, men ville ikke benytte travel-board pass som vestmaktene påla dem. Dette var storpolitikk, kunne Dansk Militærmission i Berlin gjøre noe? I juni reiste jeg til København og har møte med utenriksminister Jens O. Krag. Spørsmålet var: Kan Berliner Ensemblet slippe travel-board pass? Svaret hans var nei.

18.- 21. juni dro jeg på nytt til Øst-Berlin og hadde møte med Berliner Ensemblet, men resultatet var ikke positivt, og problemet forble kaotisk og uløst både i 1967 og i 1968, så droppes idéen.

Nå som det første seminaret 1966 var unnagjort, gikk de øvrige seminarene, 1967, 1968, 1969 greit, alle var blitt drillet på det praktiske. Pedagogene var Grotowski, Ryszard Cieslak, Etienne Decroux, Jean-Louis Barrault, Jaques Lecoq, Dario Fo, Joe Chaikin, brødrene Colombaioni osv. Den amerikanske komponisten deltar på seminaret i 1967. Det var søndag og han sa: Jeg trenger høyttalere. Eugenio Barba og jeg var ganske rådløse, men vi summet oss og ringte til mannen som visste alt: kommunalråd Jens Johansen. Han sa: Dra til denne adressen i Struer og spør der. Vi av sted, kom til et fredelig villastrøk og ringte på. En mann i feriemodus lukket opp, vi forklarte hvorfor vi kom uanmeldt en søndag formiddag. Han sa: Det skal vi ordne! Og vi tok to store høyttalere med tilbake til gymsalen i Holstebro Gymnas. Og hvem var det som hjalp oss? Det var enten Hr. Bang eller Hr. Olufsen fra Bang&Olufsen.

Seminarene var det som ga Odin Teatret en flokk med trofaste følgere i Norden. Institusjonsteatrene hadde et kjølig forhold til Eugenio Barba, men unge teaterfolk var sugne på det nye og strømmet til seminarene og var med å bygge et publikumsgrunnlag når teatret planla nordiske turnéer. Resten av året 1967 ble det arbeidet med det nye stykket Kaspariana basert på Ole Sarvigs poetisk tekst. Christian Ludvigsen var litterære konsulent. Judy og jeg dro til Herning for å finne materiale til kostymer for Kaspariana. Trikotasjefabrikkene ble besøkt, og tubestrikket rød jersey kjøpt inn i titalls meter. Judy var den som virkeliggjorde Eugenio Barbas kostymeforslag. Judy hadde ikke bare en symaskin, hun var utrettelig, prøvde og feilet og prøvde igjen, inn til de gjenstridige tekstilene lot seg omforme.

Parallelt var det turné med Ornitofilene.

Teatret spilte på museet i Viborg invitert av forfatteren Peter Seeberg og i Ålborg på teaterforeningen ledet av journalisten Stig Krabbe Barfoed. I Viborg ble vi innlosjert litt her og der, jeg hos Christian Ludvigsens søster Hanne og hennes mann Peter Seeberg. Snart hadde jeg vært innlosjert hos alle medlemmene av familien Ludvigsen. Christian Ludvigsens mor Edith var utdannet billedhugger, og hennes leilighet i København var et raritetskabinett, et fabelaktig sted å være. I Århus var Silvia Ludvigsen mitt foretrukne midtpunkt når Chr. Ludvigsen endelig tok en pause i drøftingene. I de årene jeg bodde i Danmark bodde jeg ikke på hotell en eneste gang.

Teatrets medlemmer var sjeldent samlet privat. Svinestallen var blitt til administrasjon, kjøkken, garderober og bibliotek med bord og stoler og fjernsyn. Ingen hang her etter arbeidstid, men vi satt sammen og fulgte med på nyhetssendingene under Israels seksdagers-krig, 5. – 10. juni 1967, ingen ville være alene. En helt annen fjernsynsopplevelse som vi delte den sommeren under Grotowski-seminaret, var Neil Armstrongs landing på Månen.

29.3.68. Møte med kommunen. Fra Odin Teatret: cand. jur. Advokat Helge Kolrud, Chr. Ludvigsen, Eugenio Barba og Agnete Strøm og fra Holstebro Kommune borgmester Kaj K. Nielsen og fullmektig Olesen.

Helge Kolrud: – Drøfte: I forbindelse med byggeriet vil Odin Teatret skyte inn 30 000, og (teatret) vil ha en hensiktsmessig løsning for pengenes plassering:

– Utstede et pantebrev, avdragsfritt og rentefri så lenge Odin Teatret er på Særkjær Gård. Hvordan stiller kommunen seg til dette?

– I samme forbindelse: en avtale mellom Odin Teatret og Holstebro kommune bør vente en stund.

– Når byggeriet er avsluttet, leverer Holstebro kommune et forslag til en avtale.

Kaj K. Nielsen: Ja til pantebrev. Ja til fremsendelse av forslag til avtale fra Holstebro kommune etter byggeriets avslutning.

Fullmektig Olesen: Vi har kopier av forslagene fra sist gang. Venter på svar fra Kulturministeriet om Holstebro kommunes søknad om penger for byggeriet (sendt midt i januar 1968). Om vi kunne overveie hvordan et pantebrev skal utformes?

Helge Kolrud: Det forslaget kan jeg komme med nå.

Kaj K. Nielsen: Budsjettet fra Holstebro kommune 1968 er uendret 75.000, vann & lys & varme innenfor kr. 6.000, fri leie.

Helge Kolrud: Jeg har gått igjennom de foreliggende regnskap – verdifullt nå å diskutere på fritt grunnlag. Da Odin Teatret kom til Holstebro, var de færre enn de er nå. Grunnen til at Odin Teatret overlever økonomisk, er at de opererer med turnéer og seminarer som innebærer en inntekt til driftsbudsjettet. Seminarer bidrar til en del av lønnsbudsjettet, og likeledes bidrar turnéene.

Ny form for regnskapssystem som viser den reelle fordelingen for Odin Teatret. Odin Teatret kunne ikke ha klart seg uten seminar og turné.

Regnskapene skulle vise det reelle likviditetsunderskudd og danne grunnlag for en fri diskusjon om budsjettet i fremtiden.

Kaj K. Nielsen: Det er et politisk spørsmål. Vi mener at Kulturministeriet nå må rykke inn. Det er viktig at Odin Teatret og Holstebro kommune overfor Kulturministeriet er enige om fordelingen på driftsbudsjettet.

Olesen: Idéen er glimrende, ser hva de forskjellige grener betyr for driften.

Helge Kolrud: Når synes Holstebro kommune at det er opportunt å henvende seg til Kulturministeriet? Skal vi si 1. mai og regnskapet med nødvendige kommentarer innen 15. mai? Ca. 15. mai kontakter Odin Teatret Holstebro Kommune, regnskapet er oversendt på forhånd med skriftlig posteringsnøkkel. De fremtidige fremstøt overfor Kulturministeriet avtales på bakgrunn av regnskapet?

Eugenio Barba: Kan Kaj K. Nielsen åpne seminaret 27. 4. kl. 09.30? og selv invitere den italienske ambassadøren?

Kaj K. Nielsen: Da skal han jo være vår gjest.

Eugenio Barba: Vi sender brev om italiensk ambassadørs navn etc.

I 1968 var første hovedfase av ombyggingen ferdig, og mer skulle det bli.

Ved starten av 1968, knappe to år etter ankomst til Holstebro, hadde teatret bygget opp en omfattende kunstnerisk aktivitet: turnéer med forestillingen Kaspariana og nordiske seminarer flere ganger i løpet av året. Det utrolige var at denne aktiviteten faktisk genererte overskudd, og at overskuddet målrettet ble pløyd inn i ombygging av Særkjær Gård. Ellers var standarden ganske nøysom og sparsommelig. At alle deltok i renhold og rydding, var ikke bare av økonomiske årsaker, det satte en moralsk og politisk standard.

Eugenio Barba var ustoppelig når det gjaldt TTT, og han fikk dem realisert. Innen utgangen av 1969 hadde nr. 10 blitt utgitt, en ganske heftig arbeidsmengde for oversetteren Judy Barba, selv om vi andre tar enkelte tekster. Til de nordiske seminarene inviterte han utenlandske pedagoger, de fleste sa ja, men hva sa politiet? Det var et puslespill med visa og arbeidstillatelse, og kjekt når det løste seg. De italienske Colombaioni-gjøglerne kom hvert år til Odin Teatret og preget en hel generasjon unge nordiske teaterfolk. Som en del av forarbeidet dro jeg til Italia. I Roma var det møter på Kulturministeriet. Jeg ble innlosjert hos Eugenio Barbas mor, så var det videre til Milano og første møte med Dario Fo og så rett hjem. Full aktivitet og masse begeistrete folk fra mange land over alt under seminarene. Stille konsentrasjon når en ny forestilling ble innøvd, og øde ganger. Og helt øde når teatret var på turné, og Eugenio Barba heller ikke var her, da var det bare administrasjonen igjen, aller først bare en person, jeg, så kom heldigvis en til, Hanne Birgitte Jensen, hun fikk overta TTT. Og vi fikk vår første sivilarbeider, en militærnekter, Kim Jensen som etter hvert overtok turneansvaret.

I Holstebro seilte Bob Dylan opp som det store hittet, en ny plate var en sensasjon. Samtidig kom Ibens venn Eik Skaløe og når han dro igjen, hadde jeg platen med gruppen Steppeulvene å lytte til. Vår fotograf var Roald Pay og når hans venn Povl Dissing hadde konsert i Holstebro, dro Roald oss alle med! Og så var det Rolling Stones som gjaldt, pluss klassiske plater. Når Holstebro fikk en nattklubb med dunkel belysning, kastet alle seg ut på dansegulvet og hadde klubbstemning. Ellers? Ikke kino, men en veldig god bokhandel.

30.3.68. Eugenio Barba: Anne Trine vil gjerne forlate teatret. Sagt opp kontrakten fra 31. 7., men klausulen om ekstra 6 mnd. kan bli benyttet. I Anne Trines partitur i Kaspariana settes det inn en ny som 31. juli burde være i stand til å overta hennes partitur.

Anne Trine: En splittelse: hadde ikke lenger lyst til å være skuespiller. Overbevisningen for ikke å være skuespiller ble sterkere og sterkere. Grunnen til at jeg ville bli skuespiller er blitt oppfylt.

Eugenio Barba: Anne Trine kjente teatrets situasjon og ville vente så lenge, helt til teatret kunne gi avkall på henne. Et generøst tilbud – og ikke tale om svik. Situasjonen ble forklart i god tid. Vi burde derfor få Anne Trine fristilt så fort som mulig.

Torgeir Wethal: Fordel å arbeide inn den nye skuespilleren mens hun er her.

Eugenio Barba: 1) En ny lærer utenat Anne Trines partitur. 2) Den nye støper fullstendig et nytt partitur. 3) Anne Trines partitur fordeles mest mulig på de gamle, og den nye får minst mulig.

Hva er det mest hensiktsmessige? Hver eneste dag arbeider den nye 1 time med Anne Trine, lære teksten, lære kostymene. Samtidig; en av dere er til stede og hjelper til med forandringer og kontrollerer. Hvem skulle vi ta?

Torgeir Wethal: Finske Carita eller den franske Jean-Luc Bourbonnaud

Torgeir Wehal: Ingen av dem har noen videre stemme.

Else Marie Laukvik: «Frykt mitt barn» må endres og ikke overlates til en ny.

Else Marie Laukvik.: Det er ikke så veldig vanskelig å la Carita overta hele rollen.

Eugenio Barba: Anne Trine og Else Marie arbeider med Carita.

Alt gikk ikke knirkefritt. Regler ble brutt, og mulkt/bøter ble ilagt. Etter gjestespillet med Kaspariana i Oslo på Munch-museet, mars 68 fikk hele ensemblet en mulkt på 5%, og det var flere ting å gripe fatt i; mange av elevene måtte stramme seg opp, og Else Marie Laukvik og Torgeir Wethal fikk beskjed om ikke å arbeide ekstra med en elev før holdningen var en annen. 

Eugenio Barba: Etter påske bør situasjonen være stabil. Til Jean Luc Bourbonnaud: Du skal få sjansen til å spille i Kaspariana. Etter påske: 2– 4 t. pr. dag – overtar du Dankwards rolle. Arbeide med Torgeir.

Odin Teatret hadde begynt med en såkalt Svartebok for å få mer demokrati, dette etter skuespillernes ønske. Det fungerte ikke, mange sluntret unna.

Eugenio Barba: Svarteboken skal avskaffes.  Man må alltid ringe å gi beskjed om man ikke kan komme. Uteblivelse fra teatret uten å ha gitt beskjed er kontraktbrudd.

Ingen kan ta fri fra teatret uten å ha gitt beskjed eller å ha spurt på forhånd.

Manglende søvn er ikke grunn for uteblivelse. Forsovelse meddeles øyeblikkelig med en gang man våkner.

Mulkt: 5% til hele ensemblet for Oslo-episoden.       

For ensemblets medlemmer er det strengt forbudt å røke narkotika og omgås grupper/mennesker som benytter narkotika. Hvis man begynner å assosiere teatret, eller et medlem av teatret, med et bestemt miljø, så må vedkommende velge mellom teatret og miljøet.

Eugenio Barba: Dankward, dette er din oppsigelse?

Dankward: Det er min beslutning.

4.4 68. Else Marie blir i Holstebro i påsken for å arbeide med forestillingen.

6.4.68. Iben, Torgeir, Jan, Niels, Hanne, Carita, Else Marie, Agnete og Eugenio

Else Marie Laukvik.: Vi skal lage en ny versjon av Kaspariana. Jan overtar Lasses rolle. Niels overtar Jans. Vi skal jobbe med dette i påsken.

Eugenio Barba: Jeg er meget rørt. Kaspariana kan ikke bli den samme som før. Der kan ikke snakkes om Jans rolle og Lasses rolle. Dette blir Kaspariananr. 3 som bygger på de skapende elementer som de nye bringer inn. Kaspariananr. 3 skulle ikke bli noe dårligere, men et nytt verk. Det er vanskelig for vi har visjonene i oss fra Kaspariananr. 2, som vi må frigjøre oss fra.

Vi må avlyse Finland og København.

Et problem til som jeg ikke har nevnt for å skåne dere, en skuespiller til har sagt opp, det er Anne Trine. Problemet er at den nye varianten ikke kan benytte Anne Trine for hun forlater teatret 31. 7. En ny må ta Anne Trines rolle, og man må alternere. Hva synes dere om den nåværende situasjonen og Kaspariana?

Jan: Prekær situasjon, men ikke grunn til å gi opp – arbeider videre.

Iben: Det lyder vanskelig, nesten umulig. Har på fornemmelsen at arbeidsatmosfæren vil bli bedre fordi det er et press på. Vi føler oss mer som en gruppe. Jeg vet ikke hvordan arbeidet skal gripes an.

Niels: Det var som rengjøringsperioden, en krakk-periode og som ytterligere ble forsterket ved at tre stykker forsvant. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Carita: Det er verre enn jeg hadde tenkt, men jeg føler meg sterkere, og jeg vil arbeide.

Eugenio Barba: Dette er den største krise teatret har hatt. I Oslo var vi et lite teater – vi mistet forestillingen ve at en skuespiller forsvant. Men ingen kjente oss, og det var ingen katastrofe av denne dimensjon. Den skapende virksomheten som Odin Teatret representerer med en forestilling, er opphevet. I dag eksisterer ikke Odin Teatret mer, annet enn på papiret, vi lager et seminar og vi stiller arbeidskraft til rådighet. Jeg forstår at Anne Trine går, hun skal gifte seg.

Dankward måtte vekk, men jeg mer enn likte ham.

Det kvalmende var Judas’ kyss; Lasse som stakk av. Situasjonen er prekær, men den er meget bedre. En kropp som er tappet for blod, men som var nødvendig for teatret, for ellers ville kroppen ha blitt kvalt av for meget blod.

Glem Kaspariana 2, og bruk alle erfaringer dere har høstet. Det er ikke pengene som teller, støtte utenfra – det er det menneskelige materiale.

Finnes det bare en liten gruppe mennesker som holder sammen, så vil vi overleve, og Odin Teatret vil eksistere og gå fremad.

La Jans, Lasses og Anne Trines ting føres inn i salen – og Carita, Jan og Niels lære å bruke dem.

Vi kommer til å ha få kostymeskift for ikke å miste tid til å finne ut de tekniske løsningene pr. kostymeskift.

Lærerscene, bryllupsscene, og soldatscene må skjæres ned og forenkles kostymemessig sett.

Dere arbeider fritt og improviserer. Dere må ikke arbeide før dere kan teksten.

Else Marie Laukvik: […] kostymer, overganger kan vi starte med en gang.

Eugen Barba: Dere må også ha ferie og hvile ut. Jan: Begynne på torsdag og har lært teksten innen da.

16.5.68. Kaspariana 3. Niels duger ikke på nåværende tidspunkt. «Dette er ikke mitt teatersyn», influert av Dankward. Det er uinspirerende å arbeide med ham.

Carita – vil gjerne gjøre det godt, kommer i overdimensjonert affekt – ingen tydelig klarhet i det hun gjør. Hun forstår ikke, p.g.a. språket, det Eugenio Barba sier. Ingen spennende trekk. Flørter med sine store øyne.

Jean Luc – språkvanskelighet, har ikke fattet helt hva det dreier seg om. Men den mest positive i sitt arbeid, tålmodig, følelsesmessig knyttet til teatret, og holder ut hva som helst, resultatene er meget gode.

Iben – positiv, varm, engasjert, men meget begrenset, dårlig stemme – alt er bare følelser – ikke kunstnerisk. Jan – innlevert sin avskjedssøknad.

Kaspariana 3 – mange nye gode elementer, men det viser at skuespillerne er marionetter. Skal vi stenge teatret og si at vi må bygge opp en ny stab? Dette tar 1 – 2 år, – kan vi overleve denne perioden, – og hva med de gamle skuespillerne?

Dette er planlagt: 16.5 – 28.9:

turné i Danmark: 24.5 i Viborg, i Skive,

turné til Paris 17.6,

turné til Oslo 21.8,

turné til Beograd 26.8.

Dette må avlyses. Hva vil Kulturministeriet si? De kan nok ikke hjelpe økonomisk.

Anne Trine og Jan kan gå med en gang.

Else Marie, Iben, Torgeir, Niels og Carita blir tilbake for å konsolidere seg – trening, slik at de er mer trent til 1.9.68, når de nye kommer.

Skal vi kjøre forestillingen i provinsen, og så melde avbud til Paris etc.? Det vil vise at vi har gjort hva vi har kunnet, men at det ikke holder mål kunstnerisk. De nye elevene kan ikke erstatte skuespillere som har forlatt teatret, = 3 personer.

20.5.68.Fellesmøte. Jean Luc, Iben, Else Marie, Hanne, Anne Trine, Jan, Carita, Niels, Torgeir, Agnete og Eugenio Barba.

Eugenio Barba: Hermed avsluttes Odin Teatrets sesong. Kaspariana legges ned, og en del av skuespillerne forlater teatret med en gang.

Vi har hatt for kort tid, og en del skuespillere har ikke ytet full innsats.

Vi kan ikke reise med denne forestillingen, den viser hvor uselvstendig skuespillerne er i denne forestillingen.

Vi reiser ikke til Paris, Beograd, Oslo og Sverige og Finland.

Anne Trine skal få fri i løpet av et par dager. Jan har sagt opp og kan forlate teatret i løpet av et par dager.

Niels og Carita, – dere vet at vi pleier å betrakte det første året som et prøveår. De siste månedene som er igjen, vil vi prøve dere og så ta en avgjørelse om dere skal fortsette neste sesong eller ei.

Alle nøkler til teatret må leveres til administrasjonen.

Iben – Du må tilbringe en time pr. dag i. administrasjonen. Du skal settes inn i det hele. Det samme gjelder deg, Torgeir.  Hele Kaspariana-arkitekturen demonteres, og hver plattform skrues sammen. Magasinet skal males og vindu settes inn. Det hvite rommet: gulvet skal feies og vaskes. De siste stolene skal stables inn i magasinet.

Det blir innført en time fysisk arbeid pr. dag ved siden av en time teoretisk. Fysisk arbeid: vasking, feiing i hagen, parkeringsplass. Torgeir er sjef.

For dere som blir igjen: Det er blitt vist lite hensyn til teatrets faste inventar. Hver måned vil administrasjonen, Torgeir og Eugenio Barba, finne ut hvor meget skade det er gjort, og disse skadene vil betales av ensemblet og Eugenio Barba (ikke administrasjonen).

Iben: Under vaskestativet blir benken råtten. Hvordan kommer vi til å arbeide fremover?

Eugenio Barba: Jeg vil arbeide med trening i form av prøve. En innføring for de gamle av hvordan teatret drives – slik at de kan overta, hvis den såkalte ledelsen skulle bli vekk.

Else Marie Laukvik: Hva slags skader Eugenio Barba, hele det elektriske utstyret er i stykker f.eks.? De som har ansvar for innkjøpet, burde betale.

Eugenio Barba: Da blir det Eugenio Barba som skal betale.

20.6.68. Møt: Jean Luc, Iben, Hanne, Else Marie, Carita, Niels, Christiane, Torgeir, Eugenio. Håp om å holde regelmessige møter minst en gang pr. måned, for å forhindre byråkratisering.

Turnéer og gjestespill

Turnéer og gjestespill var en del av hverdagen, ofte måtte spilleplassen sjekkes på forhånd. Torgeir og jeg dro til Paris før gjestespillet på Thèâtre de Nations, Torgeir ville benytte anledningen til å gå på diskotek, og vi fant et i et stort kjellerlokale. Senere kom vi igjen med hele ensemblet, og det var null tid til diskotek. Og så var det gjestespillet med Dario Fo og Franca Rame, jeg hadde ansvar for at få dem videre til København og Oslo. I København ville Franca Rame shoppe, hun ville ha en afghanerpels. Det fant vi lett i en trang og mørk liten butikk på Nørreport, hun svevet ut iført pelsen. Det var stor ståhei rundt gjestespillet, mest i Oslo, hvor Wenche Foss, Norges store komedieskuespiller, helst ville ha Franca Rame og Dario Fo for seg selv. Ellers gikk det meste greit, bortsett fra når Odin Teatret dro til Venezia-biennalen. Toget krysset grensen til Italia, og det var full stopp. Inn kom politi og tollere, alt i kofferter og vesker ble undersøkt, min vekkerklokke ble plukket i stykker, det tok sin tid, og selv de mest oppkjeftige satt musestille. Vet ikke om andre i toget fikk samme behandling, men vi så jo litt sære ut.

10.7.68. TTT– abonnement fungerer.

29.7.68. Chr. Ludvigsen, Eugenio Barba, Agnete Strøm

Chr. L: Forandre driften av Odin Teatret. Engasjere profesjonelle skuespillere. I budsjettet 8 profesjonelle skuespillere à 1 500 kr. = 144 000 pr. år for skuespillerstaben.

75 000 fra kommunen går til administrasjon (Hanne og Agnetes lønn: til sammen

36 000). Vil gå til kommunen og forlange 144 000 + 75 000 per år. Teaterskolen. Vi må ha gjestepedagoger. Bygge en ny struktur.

Eugenio Barba: Jeg tror ikke kommunen vil gi oss penger til Peter Seebergs manuskript og oppførelse til en forestilling.

Odin Teatret representerer en økonomisk verdi for Holstebro kommune. Odin Teatret representerer ingen økonomisk verdi for Teaterrådet.

Chr. L.: Hvor kan vi søke om 150 000 til oppsetning 1. september – 1.januar.

1. januar i Holstebro, 6 mnd. turné. Vi skal bruke 150 000 til å ha et ensemble i 1 år.

VI har før fått penger til Nordisk Turné. Vi vil ha 70 000 nå.

Dansk Dramatisk Forbund, kanskje 30 000 – 40 000 kan bli gitt.

Eugenio Barba: Vi må ha et årlig beløp slik at vi vet hva vi har hvis vi mister en forestilling.

Chr. L.: Jo, men vi må ha en klar ramme, og teaterskole er noe annet.

Eugenio Barba: For meg er forestillingen et lite fragment. Hvordan kan vi takle denne affæren med kommunen? Christian og Agnete går opp og forlanger en fordobling. Vi har ekspandert uten å ha kvalifiserte folk (i administrasjonen).

30.7.68. Eugenio Barba, Torgeir Wethal, Else Marie Laukvik, Agnete Strøm.

Avsluttende sesongmøte: om hva som har hendt i dette året, positivt og negativt:

Torgeir Wethal: Avgjørende folk som har gått eller har blitt kastet ut av teatret dette året – må nå lages en sikrere kjerne.

Eugenio Barba: Hva har sviktet? Grunnlaget på hvilket vi tar folk inn på – her må feilen ligge.

Else Marie Laukvik: De fire personene som har gått – det er mye. Administrasjonen er bra – alt public relation som vi ønsker og pengestøtte. Hvorfor svikter skuespillerne? Utvisning av de to franskmennene. Teatret er blitt utvidet, men det har gått på bekostning av arbeidstimer. Praktisk arbeid går på bekostning av det kunstneriske arbeidet. Håndverkere i alle saler hindrer en i å arbeide konsentrert. Jean Luc og Christiane burde ha fått den frihet at de hadde kunnet gjøre ferdig sin artikkel.

Eugenio Barba: Du Else Marie har fått liknende behandling av meg, men hvorfor har ikke du forlatt teatret?

Else Marie Laukvik: Godt hende at jeg skal sparkes i baken.

Eugenio Barba: Ytterligere detaljer: I Frankrike var de to franske i et slags tomrom, via den franske professor Marc Fumaroli fikk de høre om Odin Teatret. De er ærlige, men svært usikre, og Fumaroli var deres kritiker. De kom – slag i ansiktet, forsto ikke forestillingen eller treningen. (Hadde ventet seg noe som The Living Theater.) Følelsesmessig reagerte de imot, men deres vilje ville overvinne tvilen, – ingen muligheter i Frankrike. Vi har sett Jean Lucs trening (en sportsmann), Christiane (disko-koordinering).

De hadde ingen viten om Kaspariana; tekst og innhold. Hele etyden ble diktert av meg på diktafon – hjemme privat. Jean Luc ville bli instruktør og projiserte seg på Eugenio Barba.

Denne etyden ble diskutert, den første var full av feil, misforståelse og forflatning.

Annen etyde full av feil – tredje etyde ble diktert, og jeg tvang dem til å beholde mine ord.

De tror de gjør noe godt, men får hard kritikk, tydelig tegn på frustrasjon – all kritikk kommer fra Eugenio Barba, – tror ikke de kunne ytt noe i den nye forestillingen. – Resultat: Ingen utlendinger inn i teatret.

Eugenio Barba: Da vi begynte, samlet vi folk som var refusert fra teaterskolen – jeg var selv refusert. Det var et felles grunnlag. Det lar seg gjøre å bygge et teater ved å rekruttere mennesker som ingen erfaring hadde.  Høsten 66 kom uerfarne mennesker inn (Dankward etc.) – de eldste klarte ikke å lage et hierarki, – og de nye fikk penger nok til å overleve, leve under Odin Teatrets navn og føle seg som kunstnere og yte svært lite. Nytter ikke å beholde slike personer, derfor måtte vi sende disse folkene vekk midt i sesongen. Vårt teater vil aldri være et problemfritt teater.

Seminar:

Torgeir Wethal: Det er meningsløst å arrangere for så mange mennesker, men på den annen side, hvordan skulle vi kunne velge ut bra folk?

Informasjon – stensilert program første dag eller hver dag om morgenen.

Folk ventet seg Grotowski – og ventetiden gjorde at seminaret brøt sammen.

Seminardeltagerne prioriterte seminaret som Grotowski-seminar. Feil at vi ikke visste når han kom. Eugenio Barba vil stå til disposisjon mellom det og det tidspunkt, eller samtaler med gruppelederne. Pedagogene burde ha en hjelper. Alle deltakerne i Odin Teatret setter seg ved samme bord, og ingen blander seg med de andre.

31.7.68. Møte om sesongen spesielt om Carita (1 år her) og Niels (1 år 1.12.).

Eugenio Barba: Hva synes dere om Carita?

Torgeir Wethal: Jobber godt – men vet veldig lite, for vi har ikke arbeidet med henne i en forestilling.

Else Marie Laukvik: Meget arbeidsvillig, du, Eugenio Barba, har sagt at det er arbeidsmoralen du setter høyest.

Eugenio Barba: Carita kan bli en god skuespiller, hun gir ikke opp – har klart en hårdhetsprøve.

Har den psykiske energi – og temperament. Hun klarte ikke Kaspariana på det tidspunkt.

Torgeir Wethal: Det vil bli et problem for å få henne til å fastholde partituret. Hun gjør ting godt en gang, men kan kanskje lære henne å beholde disse tingene.

Else Marie Laukvik: Kan la henne bli her, men ikke bruke for lang tid med henne i arbeidet. Hun er så utslitt at jeg ikke tror hun kan satses på i en forestilling.

Eugenio Barba: Dere må melde der inn i en fagforening.

Else Marie Laukvik: Du må satse på oss nå og la de nye sitte å se til de får lyst til å arbeide.

Eugenio Barba: Hierakiet i et teater bygger på kunstneriske verdier og innsikt. Etter sommerferien, et nytt møte om hvordan treningen skal legges opp for den nye sesongen. Eugenio Barba: Niels! – kan fortsette hvis han vil, ikke penger og 1/6 av arbeidsmulighetene som dere tre andre.

Torgeir Wethal: Ingen vits å behold ham, hyggelig. Arbeidsmessig sett har vi ikke sett resultater.

Else Marie Laukvik: Niels egner seg ikke som skuespiller.

Holdningene overfor elevene må endres. Eugenio Barba går til avslutningsprøvene ved teaterskolene i Norden og engasjerer.

Privatliv

Mye hadde skjedd på det private. Jeg flyttet ut av Doktorvænget, og det var takket være grønnsakshandler Westergaard ved Holstebro Hallen. Hvert år kjøpte vi det vi trengte av grønnsaker til seminarene her. Jeg spurte om han visste om en liten gård jeg kunne leie. Det var en veldig liten gård ved Struervej, den sto tom, og jeg flyttet inn: gårdsplass, hus med tre rom og kjøkken, gass, innlagt vann, toalett og noe som kunne brukes som dusj. I dusjen kom det hoppende opp små froskebarn, i veggen bak sengen løp musene, på loftet flakset og fløy fuglene. Og aller best, det var en gjengrodd hage. Dette var en husmannsplass sammenliknet med de storgårdene skuespillerne senere leiet og gjorde om til kollektiv. Men jeg var bare meg, og viktigst var det at det var ingen boligblokker å se, bare marker og natur. Jeg flyttet ikke inn helt alene, min mann Tom vekslet mellom Norge og Danmark. Vi installerte oss i løpet av juli, dro hjem på ferie og kom tilbake med en gammel vugge på taket av bilen. Når september kom, dro Tom til Tanzania med returbillett 1.3.69. Termin var ifølge dr. Lassen 7.3.69.

11.9.68. Møte med Hr. Martin Berg. TTT 8: Mappe m/ liste over bidragsytere og brev etter endt TTT 8.  Brevene fordeles alfabetisk og listen over navn ligger i brevet. Ajourført navnekartotek.

Dagsorden: 1) Budsjettoppstilling for TTT 7.  2) C.C.C.-regning. 3) Avtaler med utlandet: salg av eksemplarer og rettigheter. 4) Ordning med abonnement.

Barba vil utgi en bok av Peter Brook: En forespørsel til eng. forlag om opsjon (reservere seg retten til å ta stilling til om boken kan utgis hos en). Rimelig tidsfrist 2 mnd. (1 mnd.)

12.9.68. Simon & Schuster i Frankfurt v/ Berg = paperback + et mindre opplag.

Methuen i England. Håp om ordning i likhet med Simon & Schyster.

Berg ønsker å slutte en kontrakt med Grotowski direkte. På nåværende tidspunkt står det ikke noe om verdensrettighet eller videresalg eller gjenopptrykking.

Zaicks har aldri utarbeidet en virkelig kontrakt. Vi kan slutte kontrakt med Grotowski direkte, da det er han som har copyright for Towards a Poor Theatre.

Framskaffe en kontrakt med Grotowski og forlaget Simon & Schyster.

Odin Teatrets Forlag 1968 utgir TTT 6 Myten om Commedia dell’arte og TTT 7 Towards a Poor Theatre. P. Brooks bok oversettes til svensk, og utgis av Odin Teatrets Forlag med skandinavisk rettighet.

Administrasjonsstaben økes.

Hanne Birgitte Jensen hadde begynt hos oss. Hun var 18 år, i slekt med Inger Landsted, og det var Inger som kom med henne. Hanne var dedikert og interessert i teater, å ha henne med ga et arbeidsfellesskap i administrasjonen. Hanne var ven med Peter Bysted, som hun tog med til teatret, har var arkitekt og grafiker så han fik til opgave at lave en plakat til gæstespillet med Ronconis Orlando Furioso[8].  Etter tiden i Odin Teatret holdt vi en slags kontakt, og i 1985 traff vi hverandre igjen. Jeg var med i den norske delegasjonen til FNs Kvinnekonferanse i Nairobi, Hanne arbeidet i den danske ambassaden.

18.10.68. Alice Heje, Dansk Teaterforening er på besøk. Hanne studerer regelmessig alle bøker & magasin for å få idéer. Kim lager foldere til teaterskoler.

Anne Semmingsen (norsk elev) forlater teatret, fordi hun ikke er disponert for å leve som asket.

Eugenio Barba: Saken er ganske klar – vi har ennå ikke begynt å arbeide med forestillingen – så hun er ikke i høy grad bundet av kontrakten.

1.11.68. Kl. 15:00 Møte med kommunen: Borgmester Kaj K. Nielsen, Chr. Ludvigsen, Fuldmegtig Olesen, Eugenio Barba, Agnete Strøm.

Eugenio Barba: Innledning om Odin Teatrets situasjon, krav til sine skuespillere. P.g.a. dårlig lønn, reiser skuespillerne og Odin Teatret har ingen forestilling.

Chr. L.: Gratis arbeidskraft ingen gunstig ordning og skuespillerne kan ikke garanteres noe fast i fremtiden. Gjennomgang av årsregnskap

Kaj K. Nielsen: Støtte fra Nordisk Kulturfond hvor lenge varer det? Kulturministeriet gir ikke særlig meget. Det eneste faste beløp er Holstebro kommune

Budsjett for grunnadministrasjonen for 68. – 69. Kan kommunen strekke seg ytterligere m.h.t. Odin Teatret?

Kaj K. Nielsen: Det har ikke blitt noen diskusjon hittil, men byrådet mener at staten må tre til.

Chr. L.: Dette kan De kanskje bakke opp? Hvem bør si at kommunen vil garantere at O.T. kan bli boende i byen hvis staten gir så meget til Odin Teatret.

Kaj K. Nielsen: Utover det kommunale tilskudd + gratis husleie bør staten gi så meget,

Lage et notat om at den økonomiske situasjonen er blitt drøftet og søke om forhøyelse i byrådet.

Chr. L.: Reelle tall for minimum:

Kaj K. Nielsen: 5.000 + 6.000 (varme) + 30.000 (husleie) i øyeblikket.

Tror ikke at byrådet kan forhøye støtten til 154 000. Byrådet vil henvise til staten.

Chr. L.: Argument overfor byrådet: Omsetning i byen + reklame for byen.

Kaj K. Nielsen: Det kommunale tilskuddet pristallsregulert: 100.000, satt av til Odin Teatret, d.v.s. 154.500 er minimum.

Eugenio Barba: Garantibeløp eller lån må stilles, hvis støtten ikke kan gå over 100.000.

Chr. L. Vi vil gjerne ha fornemmelse at kommunen gjerne vil ha oss her.

Eugenio Barba: Kan kommunen søke legatene til Odin Teatret?

Kaj K. Nielsen: En økning til 150.000 gagner ikke Odin Teatret hvis det er på et splittet byråd – risikerer da at støtten bortfaller ved en evt. politisk skifte av byrådets sammensetning i 1970.

Kaj K. Nielsen: Søke om isolert støtte til barneteater vil være positivt. Gir mer for byens borgere.

Eugenio Barba: Avlevering av søknad Grotowski gjestespill og konferanse m/kommentarer. Hurtig behandling.

Kaj K. Nielsen: Innkvartering av det polske ensemble: Skolehjemmet.

Chr. L.: Revidert regnskap innleveres.

Eugenio Barba: Dario Fo gjestespill/seminar. Garantibeløp. Samarbeid med Holstebrohallen?

Kaj K. Nielsen: Garantibeløp sendt inn fra O.T. Holstebro-Hallen ingen interesse.

Kaj K. Nielsen: Pantebrev er vanskelig å gjøre. Gjeldsbrev er bedre, det kan avvikles ved husleie for den nye bygning. 30.000 er forskudd i husleie for den nye avdeling for 5 år.

Chr. L.: I virkeligheten blir støtten til Odin Teatret redusert. Kan vi få henstand med den husleie til de 154.000 er kommet frem? Ellers kan Odin Teatret komme i likviditetsvanskeligheter.

Eugenio Barba: De 30.000 er lånt.

Chr. L.: Budsjettet må forhøyes m.h.t. husleie (30.000).

Eugenio Barba: Avvikling av gjeldsbrevet over ekstra tilskudd på 6.000 til vedlikehold pr. år i 5 år.

1.11.68. forts. Kim,[9] innen 15.11 – forestilling av klovner på skolene. Referat fra Kim 15.11. Kim frist til 24.11: hvem skal være organisator av Dario Fo og Franca Rames forestilling Smid Damen ud i Holstebro[10]. Salg av forestilling ved Viveca Bandler på Stockolms Stadsteater.

Program for turné, lage seminarbrosjyre.

Kim: Møte om seminaret i dag.

Pressemeddelelse: Odin Teatrets leder, Eugenio Barba, er blitt invitert til USA.

13.11.68. Møte Odin Teatret A/S: Eugenio Barba., Torgeir Wethal, Else Marie Laukvik, Agnete Strøm.

Eugenio Barba: Fra januar – begynner på konkurs. Teatrets eksistens har hittil vært avhengig av alle ekstra bidrag til seminaret og TTT, Holstebro kommune gir 75 000.

Møte i kommunen om krav om fordobling i dette år: Holstebro kommune sa nei.

Men en forestilling vil gi ekstrainntekter.

15.11.68. Odin Teatret: 3 danske stiftere: à minimum 500. Odin Teatret kan ikke stå som stifter. Minimum: 10.000 Revisor utarbeider aktiva og passiva, lager en åpningsstatus. Odin Teatret innbetaler 8.500.

Normalt ingen god kombinasjon med Berg som hovedsalgsforbindelse. Han vet vår status og kan presse kontrakten høyere enn 15%, men Barba og Strøm hver for 500 kr.

Agnete: OBS: mangler dåpsattest fra samtlige stiftere.

Bestyrelsesmedlemmer: 5 medlemmer

Formann for bestyrelsen utpekes av generalforsamlingen (aksjemajoriteten).

Tre i funksjon senest 17.1.69, p.g.a. Nordisk Kulturfond.

18 måneders regnskap. Fult navn på stifterne. Bergs private bopel.

Odin Teatret var nå blitt et dansk aksjeselskap, etter initiativ fra M. Berg, Chr. Ludvigsen og advokat J. Bjerre, Holstebro.

20.12.68. Alle til stede. Oppsummering av de siste månedene. Administrasjonen har adgang til trening og prøver.

Søren: Man vet ikke hva som skjer på sekretariatet.

Administrasjon: Beskjed om hvor Barba reiser hen og hvorfor; Stockholm, Italia, Frankrike.

Eugenio Barba: Arbeidet i de siste tre mnd. – og videre arbeid. Problemet med kommunikasjon sinker arbeidet. De siste dagers arbeid er av høy kvalitet. Vi er meget forsinket med forestillingen. Teksten må kunnes.

Administrasjon av turné: Kim: turnéleder. Torgeir: kunstnerisk leder.

Eugenio Barba: vurdering av forestilling.

Økonomi: hardt klima, vi må kjempe for tilskudd, Kaspariana falt for tidlig. Vi har ikke hatt inntekt siden mars. Men tre i ensemblet får et ekstra tilskudd: Ulla, Juha, Carita (alle finske) de har dårligst økonomi. I januar håper vi på å gi Ulla og Juha et lite beløp.

Det hendte mer i 1968 og i 1969

Året 1968 inneholdt mer. Det var ikke bare Hr. Martin Berg som ankom, Judy og Eugenio Barba hadde fått sitt første barn, Malu, jeg var høygravid og ikke helt 100 % arbeidsfør på slutten. Chr. Ludvigsen hang på telefonen. Judy og Eugenio Barba gjorde kort prosess og plasserte meg på gjesteværelset. På starten av 1969, den 10. mars var det andre Odin Teater-barnet født, Boel, og senere det året kom det tredje barnet, Judy og Eugenios nr. To, Kim. Midt oppe i alt strevet var det vanlig familieliv med barn.

28.3.69. Alle til stede, minus Torgeir og Marisa. Ordet fritt om siste arbeidsperiode.

Søren: Savner teoretisk grunnlag.

Iben: Kan tas opp etter at stykket er ferdig, for nå har vi ikke den tid vi trenger engang.

Barba: Vi har Chr. L. og Peter Seeberg som kan snakke om forskjellige emner. Du Søren, tar deg av opplegget.

Forestående arbeid: Nordisk Seminar i Holstebro: The Scenic Language med E. Decroux, J. Lecoq, D. Fo. 

16. april – prøve. Marc Fumaroli, professor i Frankrike.

 8. – 9. april prøve. Vladimir Dorigo, direktør v/ Venezia Biennale.                        

Her slutter LOG-boken– Antar et nytt system var innført, men de siste oppføringene at det var planlagt turnéer. Odin Teatret skulle endelig delta på Thèâtre de Nations. Den tredje forestilling Ferai var ferdig, to år etter at Kaspariana ble lagt ned. Kostymene var Iben Nagel Rasmussens verk, både farging av stoff og søm.

Mitt arbeid ble avsluttet når vi kommer til 1970, og den 6. januar reiste jeg fra Holstebro og bosatte meg i Bergen med mann og barn.

Og etterpå, hva skjedde så?

Det jeg hadde med meg fra Odin Teatret var høy arbeidsmoral, jeg var aktivist, med klare mål og tålmodighet. En seier varer ikke evig, heller ikke et nederlag, og det som var vunnet må forsvares, man lærte noe og reiste seg opp og fortsatte med en erfaring rikere. Ganske raskt ble jeg bedt om å bli produksjonsleder ved Den Nationale Scene i Bergen, Odin Teatrets ry hadde nådd Bergen, og økonomisjefen kom med tilbudet. Jeg var skeptisk, dette var en totalt annerledes teaterform enn Odin Teatret. Jeg startet, men det var vanskelig. Når teatersjef Knut Thomassen etter knapt ett år takket meg, sa han: imponerende godt arbeid, men din ledelse hører framtiden til!

Jeg er nå cand. Phil. og lektor, men det yrkesvalget ble for strevsomt, det ble for lite fritid igjen, og etter noen år som høyskole- og gymnaslektor takket jeg for meg og fikk en stilling i Bergen kommune. Fritiden er min. I mitt hus i Bergen henger det Odin Teater-plakater, jeg har ikke kastet den gule tekannen. Jeg blir glad hver gang jeg ser på fotoet av borgmester Kaj K. Nielsen og kommunalråd Jens Johansen der de sykler mot meg på tandemsykkel.

Breve til Tom (fra Agnete)

29.05.67. […] Vi har jobbet hardt de siste dagene – programmet er ferdig – Roald Pay[11] har tatt noen fantastiske bilder– skygger – grumsete, angir stemningen, men forteller ikke handlingen – og vi har laget noen like fantastiske billedtekster, ellers er stoffet for det meste informativt bortsett fra en god artikkel av Eugenio og en annen av Jens Kruuse[12] i Jyllandsposten. Klokken er 02.30, og jeg skal tidlig opp, 04.30 for å være nøyaktig.

02.06.67. Min stilling er sånn midt imellom alle ting – trekkpapir, som kan ta imot alle uten at jeg behøver å tenke på teatret, forestillingen etc.  De andre vet at jeg sitter der som meg selv, og kommer jeg med forslag, så er det ut fra meg selv. Men av og til blir jeg bleik – det er alltid bare vanlige konflikter som barn/fedre, individ/samfunn, – konflikter som en selv har vært bort i og har erfaring fra.

[…] Er hele dag sammen med Eugenio og Judy, vi spiser middag på teatret. Sist søndag lakkerte vi veggene i kjøkkenet, de holder på å bygge nytt … Det er bare moro å hjelpe til, det er en annen form for samvær. Vi er slitne, men vi er i godt humør – og sliter ikke på hverandre vi tre.

13.06.67. […] på en eller annen måte så er situasjonen mye bedre nå enn noen gang før – det er mange som jobber, og de kan jobbe sammen – satt på teatret i hele går og vet nå at snart må et eller annet skje med økonomien. Jeg begynner å bli irritert, aldri i livet om byråkratene skal få all æren for det vi gjør og ikke betale for det, kjenner du noen gale mesener?

15.06.67. Jeg reiser på søndag til Øst-Berlin– og antageligvis med journalist og ven af Brecht, Fredrik Martner. Han har hjulpet oss med at etablere kontakten med Berliner Ensemble og Helene Weigel. Jeg må ha med meg et «brekkjern» i tillegg, nå er jeg også rasende på hele Berliner Ensemblet, men det blir bra å ha en å spise måltider sammen med.

16.06.67. I dag inviterte Eugenio og Judy meg på middag på Borbjerg Mølle – ellers så holder vi på til kl. 03 om natten – jeg vil være med hele tiden. Reiser i morgen.

I dag var det søndagsstemning. Skuespillerne sto ute på plassen i solen og impregnerte alle plattformene fra forestillingen, pusset med sandpapir, lakkerte, fikk lakkvæske i øyet, røkte, snakket, sommerferieplaner – hvor i Syden skal man reise? støvsuget ny bil og jobbet til de ble ferdig – kl. 5 om ettermiddagen.

19.06.67. Berlin […] Det går dårlig med seminaret, merde.

26.06.67. […] kan du ikke ta med alt du kan av båtsigaretter, i beste fall så kan vi selge det med fortjeneste i seminarkiosken det vi ikke bruker selv.

29.06.67. Så Kaspariana. Torgeirs innledning var der plutselig, og så fikk hele første halvdel mening for meg for første gang.

Juli 67. Kjenner du noen som kan polsk? Har en sosiologisk undersøkelse fra Grotowski-ensemblet, men manuskriptet er på polsk.[…] Fikk langt brev fra Eik Skaløe. De spiller offentlig og vil fortsette med det. Nå skal jeg skaffe meg platen med Steppeulvene.

18.09.67. I går ble Ole Sarvigs Kaspariana spilt igjennom for første gang etter at de hadde arbeidet med forskjellige partier i 10 dager. Jeg er forvirret, stum, nei ikke helt stum, glad – forbanna glad for at jeg har fått være med på å se hele utviklingen – se alt som må til for at det skal kunne bli utkrystallisert noe vesentlig. Hele forestillingen varer nå en time, før så trakk den til sist ut i en og en halv. Jeg kan begynne med å si hva som er kuttet ut, nei – det er bedre å begynne fra begynnelsen:

Skuespillerne kommer inn, alle står der unntatt Torgeir, han er plassert på gulvet ved veggen til den hvite salen og passer lysbordet. Skuespillerne står et øyeblikk og går med raske skritt en etter en til sin plattform, reflektorene tennes en etter en mens de går. De kler på seg med raske bevegelser, uten lyd. De er ferdige samtidig. Else Marie går fram til kassen – sier «Det er servert». Dankward og Jan legger henne i kassen – de andre kommer til. Spisescenen. Nesten alle replikkene sies på en meget artikulert og tydelig måte, ordene blir liksom strukket ut – får en jevn diksjon og artikulasjon som er lik hos alle.

Torgeir kommer inn fra sin plass, han halvt sleper et stort sort stoff, som for meg symboliserer den mørke kjeller som han i 16 år har bodd i. En meget kort scene hvor han fra opprettstående går ned i liggende stilling, når han kryper fram, er det Else Marie som sitter med Torgeir. Hun synger vuggesangen, eller rettere veser den frem. En poetisk framstilling av lidelsen, viste for meg menneskets formåen til å være ubluferdig. Else Marie «veste» sangen frem og hennes mimikk eller utseende var smilende. Vanskelig å forklare, men det passet sammen – de komponentene var i likevekt. Så følger dåpsscenen – eventyret. Else Marie sitter helt stille og synger – veser – de to første versene, mens Torgeir går. Lærescenen – størst forandring har skjedd hos Dankward – ingen brå bevegelser, ingen sjokkvirkning er ved at kysset blir etterfulgt av et slag – alle bevegelsene er mer sindige og rolige, så dansescenen med Iben på plattformen og lærescenen. Torgeirs plattform er Else Maries, ballet foregår ved denne plattformen, Else Marie ligger på kne og synger Bro, bro, brille om og om igjen. De andre står samlet ved kassen, og Lasse går bare et skritt fram, mens hans handling er den sammesom før. Det nye er at det hele flyter jevnere, det er ikke den nervøse anspentheten over hans handling, helt ubemerket kveler han sin partner, samtidig som han klart, tydelig og jevnt synger sangen. Anne Trine og Dankward tar også bare et skritt frem, i det hele tatt har de en aksjonsradius på knappe 1 x 1 meter hvor hele den gamle handlingen blir utført. Iben og Jan bare går mot hverandre. Jan beføler Iben – synker på kne, og Iben lener seg over hans skulder og slik «sovner» de – til undersøkelsesscenen. Jans og Lasses scene er kortet ned, mens replikkene sies mens de tar ham ned fra plattformen. Else Marie har en del av Dans replikker – likeledes er de fordelt på Jan og Lasse – denne merkelige, tydelig artikulasjon er benyttet. Det er benyttet overalt hvor de har fått nye replikker – for de har jo ikke hatt tid til å arbeide med dem – om det blir forandring etter hvert er meget mulig – bryllupsscenen går hurtigere og plutselig er soldatscenen der – Dankward synger sangen mens de går og Torgeir blir kledd på til soldat istedenfor Lasse. Hans «engledrakt» blir dekket av Jans soldatkostyme. De andre klatrer opp på sitt stilas – unntatt Jan som beveger seg langs veggen. Lasse går direkte fra sin stående posisjon til kassen – drikker, tar kniven, går mot Torgeir mens han kaller på ham. Torgeir legger armen om Lasses skulder og hals – tar kniven – Lasse hisser ham opp – Jan skrur lyset av og Anne Trine synger første vers av Deilig er jorden.

Alt jeg ikke har nevnt er fremdeles i stykket. I det hele tatt så går alle ting raskere – alt er mer sammenfiltret, den ene scenen løser seg ut fra den forgående på en mer organisk måte, det er lite som virker demonstrativt, og publikum får knapt tid til å tenke. Det virket som om jeg hørte alt komme langt borte fra, eller som en drøm som man rekapitulerer – forsøker å erindre seg, men ikke fanger helt bilde for bilde – det er også lik en flue som surrer faretruende og irriterende et eller annet sted. Alt er mer renset, skåret ned, og likevel uendelig rikt utstyrt.

Hele denne prosess som har foregått – hele forarbeidet med forestillingen har vært nødvendig for å kunne plukke det hele fra hverandre. At en skuespiller falt fra, hjalp selvfølgelig uendelig – for da var nødvendigheten av en nyvurdering helt følbar og alt skjedde mer konsekvent. Men at det har skjedd på så kort tid er utrolig og betinget av en ting – at forestillingen måttebli ferdig montert på et eller annet vis – for Venezia Binnale. En drastisk situasjon som det å ha en skuespiller mindre må til på et eller annet vis for at man kan kvitte seg med fastlåste forestillinger og handlingsmønstre, for det spørs om noen av skuespillerne er så modne eller noen i det hele tatt klarer å gjøre det og innse hvorfor – uten at det er betinget av en ytre nødvendighet.

For meg har hele denne forandring noe meget eggende og forløsende over seg. Jeg må selv ta opp til vurdering mine tidligere meget følelsesmettede reaksjoner på første versjon – det ble til slutt som om jeg reagerte som en av Pavlovs hunder med redsel, hat og frykt. Jeg føler at jeg nå kan stå mye friere overfor det som blir vist, for muligheter for løsningene er mange, mer kritisk kan jeg gå forestillingen etter i sømmene både første versjon og denne.

21.9.67. På teatret er Eugenio i merkelig humør – jobber fra kl. 11 til 21, og så er det så seint at vi blir sittende og nærmest fortelle morsomme historier, eller rote på kontoret. Spør jeg om en ting, så er det som å trykke på en knapp – det fosser ut – repeterer de andres improvisasjoner, reaksjoner og lengre beskrivelser. XX har gått fra YY – ennå er det ikke blitt noe problem, men at det vil komme i arbeidet er sikkert. Selv om det blir advart aldri så mye, så er det umulig å hindre at det danner seg par i et teater.

25.09.67. Det er forbannet. Mye å gjøre – og jeg gjør ting jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre. Alt jeg ønsker er 3 timer fri pr. dag til å se på treningen. Men hvor tar man de tre? I går ettermiddag ringte jeg til Judy og Eugenio og sa: Nå kommer jeg! – for jeg klarte ikke å være alene. Ble møtt med kaffe og Charlie Parker og fikk – ja gjett – Mao-plakaten. Så dro vi til teatret for prøveforestilling og etterpå tilbake dit igjen sammen med Chr. Ludvigsen til aftensmat. […] Else Marie har spist middag her. Nå ligger hun og sover og er nervøs for forestillingen.

26.09.67. I går premiere  – mere for publikum enn for oss. Borgmester og andre honoratiores plus et par kreditorer. Etterpå smørbrød og øl i biblioteket, betingelsen for å avholde det arrangementet var at jeg skulle ønske velkommen og så oppfordre alle til å kjøpe støttemurstein (250,-, 500,- , 1000,- kr.) Dagens begivenhet: Alle plasser i teatret var belagt med inviterte, en del meldte avbud, så jeg kunne selge syv plasser. En fyr fra Randers ringte og ville ha billett. Umulig å si om det var noe ledig. Han tok toget og stilte seg opp og ventet og kom inn til slutt. Han var fra Holstebro og hadde sett to prøveforestillinger. Jeg husket ham som den der på første prøveforstilling kjøpte alt av publikasjoner for 61 kr. Han er vel 21 år og går på skole for formingslærere – ser helt alminnelig ut. Etter forestillingen gikk han bort til Eugenio – spurte hva han kunne gjøre for teatret – Eugenio sa at han skulle ikke gjøre noe for teatret – han kunne gå videre med det han hadde opplevd og la det komme til uttrykk overfor andre. Han ble med og drakk øl, og kjøpte etterpå en plakat og siste nr. av T.T.T. mens vi sto der på kontoret tok han 15 kr. og sa han gjerne ville få betale for sine øl. Det hadde jeg selv aldri funnet på, for det er inngrodd i oss å benytte anledningen til å drikke, spise og røke på andres bekostning.

Husker du at i Kaspariana etter at de har funnet Kaspar Hauser, så synger de »Frykt mitt barn den sanne Gud»? – den synges nå på en litt annen måte. Jan akkompagnerer Anne Trine, og hans stemme høres ut som det militærorkesteret vi hørte i landsbyen (i Jugoslavia) og minner om trommene da de senket kisten ned. Else Marie har spist her to ganger og så sover hun litt. På mandag skal vi til byen og kjøpe klær til henne. Vi kommer til å arbeide tett sammen når vi drar på turné.

[…] Her ringer telefonene i et kjør – alle de store avisene vil komme, men nei, de får vente til Århus – der skal vi spille 9 ganger og lar det bli pressepremiere. Vi har hatt fire prøveforestillinger med unge fra høyskoler – Skive og Herning– som ser spennende ut.

02.10.67. Forestillingen i går: sterk – og jeg litt sliten etter opplevelsen.

06.10.67. […] Venezia Biennalen, Eugenios mor blir innlosjert med os og Dag Halvorsen, som skal dekke begivenheten for Dagbladet og Politikken. Den finske piken Carita, er opptatt som elev. Hun er grei.

[…] Eugenio har vært hos Kulturministeren. Ingen penger – for det er det nye akademiet for teater som skal bakkes opp. Og fra Nordisk Kulturfond kan vi vente knappe 25.000 til seminar. Nå ser det virkelig «lyst ut»! Ingen utbygging, ingen hjelp til å betale vår gjeld, bare vennlighet og masser av te.

07.10.67. Så sitter vi alle stablet i en kupé + en fra det danske militær. Vi har allerede skiftet en gang, men det var så vidt vi kom med toget i Holstebro – vi var i god tid, men ingen hørte noe før det ble blåst til avgang. Så sto de igjen på perrongen Judy, Jean-Luc, Christiane, Carita og Bärre. Vi har det bra – leser og slapper av. Lasse og Jan reiste for 1 ½ dag siden med hele paragasset og Eugenio dro til Kbh. – Paris – Venezia for to dager siden. […] Vi står nå like innenfor grensen, italienske, og her har vi stått i to timer – opg blitt grundig undersøkt – bagasjen -ned til minste krukke og matpakke – det er p.g.a. alle bombeattentatene i Suyd-Tyrol. Vi er altså herlig forsinket. Venezia – San Marco plassen kl. 9 om kvelden – ikke en turist. Hotel Astoria – ene-værelse.

Kl. er over 12 natt, og vi starter opp på teatret kl. 08:00. Vi ankom 4 timer forsinket, ble møtt og ekspedert pr. taxi. Jan og Lasse var ankommet kvelden før uten alt for mange vanskeligheter, men måtte deponere 1.300 kr. for lasten ved den italienske grense. Eugenio var kommet fra Paris. I korte riss det han fortalte meg: Teatret er invitert til Théâtres de Nations neste sommer, pluss et 3 mnd. opphold i Aix-En-Provence, Jean Luc Barrault og Madeleine Renault vil lage et 2 – 3 dagers seminar til våren i Holstebro og spille Beckets «Lykkelige dager». Ellers var Eugenio utkjørt av miljøet i Paris som er tøft og all slikkingen opp etter ryggen, og utbasunering av Odin Teatret som det siste nye hit. Grotowski kommer helt i skyggen – det skal være noe enda mer nytt. Vi bruker det overfor våre «mesener» i Norden og den Danske Stat i særdeleshet. Jeg reiser antakeligvis til Berlin under Århusgjestespillet. Denne gangen er det den øst-tyske kulturminister jeg skal ha tak i. Det viser seg at Odin Teatret og jeg i særdeleshet er blitt grundig upopulære i visse kretser i Tsjekkoslovakia – det går mange rykter, bl.a. i ambassadekretser, for vi satte dem kniven på strupen og sendte noen gyselige telegrammer da det hele så ut til å gå i vasken, den danske ambassadør var jo nødt til å gå til den tsjekkiske kulturminister og utbe seg forklaringer. Den gangen knaket det hardt i den diplomatiske forbindelsen, på det kulturelle plan – takket være oss. Men nå skal vi altså prøve å få Øst-Tyskland og Danmark til å trykke hender.

De fem forestillingene vi hadde i Holstebro var meget merkelige. Dårlig besøkt 2. og 3. gang, men 4. og 5. gang kom folk på nytt og hadde med 7 – 8 venner etc. Hadde du vært kultursosiolog, så hadde Holstebro vært drømmefeltet for en undersøkelse. Vi prøver nå å få spille forestillingen for noen arbeidersker på Holstebro Garnspinneri – og etterpå snakke med dem. De er ikke så mange, men likevel. Jeg vet forresten ikke når sosiologiprofessor Goldsmith vil gå i gang med den planlagte kultursosiologiske undersøkelsen. Håper det blir noe av – for vitsen for oss er jo nettopp at undersøkelsen starter fra og med den første forestillingen. Det som vi har snakket om er å trykke i bokform resultatene av en evt. undersøkelse og også ta inn en del intervju i ubeskåret form – slik at det blir et menneskelig dokument og ikke bare tørre tall og forskerens sluttkommentarer. Et av spørsmålene er: Hva er reaksjonen hos folk når plutselig kommunen bruker deres penger til å kjøpe seg et teater?  Hva er deres syn på teater?  Endrer synet seg etter et besøk på OdinTeatret? Hvordan virker de forskjellige avdelinger i stykket på dem? Hadde du vært kultursosiologisk interessert så hadde du fått hele dette arbeidsfeltet nesten gratis. Men det er, som det er.

09.10.67 […] vi har hatt første forestilling og stormende møte etterpå. Eugenio og jeg har nettopp snakket om dette, Odin Teatret er en del av meg – er et barn som jeg må være med til å skjerme. Herregud, den minste ting kan ha katastrofale følger, men operasjonskniven må likevel brukes for å kunne få en fruktbar vekst. Sikkerhet innen teatret oppnås aldri, men daglig overholdelse av uskrevne lover, fasthet og aldri vise tretthet eller oppgitthet – det danner en ryggrad som en gang må kunne stive av kroppen og danne begynnelsen på et skjelett. Menneskelig vokser jeg på Odin Teatret, jeg får innsikt i hvordan ting skal gripes an, hvor og hvor meget man i det uendelige skal forlange av seg selv for å få brukt livet sitt på en måte som en føler ubevisst man må. Det er en kamp – og vil alltid være en kamp: aldri slakke av på sine krav.

[…] For første gang får jeg en utdannelse og en oppdragelse som jeg kan si ja til – en oppdragelse – innsikt, praktisk innsikt via erfaringer i hvordan det umulige kan gjøres mulig, og det er jo det som vi hele tiden famler etter.  Dette er hva jeg gjerne vil formidle videre til våre barn: – En slags realisme med iboende håp om muligheten for forandring.

I morgen forestilling – og oppholdet er snart over. Deilig å komme tilbake. Oppholdet har vært interessant – at være sammen med hele gruppen – de har arbeidet hardt, ingen turist-tilværelse – og alt går pent oss imellom. Det er en beroligende opplevelse på mange måter – samtidig som mange trekk hos de forskjellige kommer sterkt til syne nå under det store arbeidspresset og konsentrasjon om innsats, noen er til å «stole» på – er solide og kreative i sitt arbeid – andre har meget langt igjen – og vet det kanskje, er innstilt på det – andre er mer slappe og konsentrerer seg med stort besvær først etter å ha mottatt kritikk. Teatret er aldri homogent, stabilt, nye ting flyter opp til overflaten og skaper uro og nye hindringer, nytt arbeid. Det er et sisyfosarbeid og mange frafalne i fremtiden, stadig begynne på nytt. Det er den evige innsatsen fra Eugenios side.

10.10.67. Else Marie har akkurat vært her etter forestilligen og er nettopp gått. Kl. er 01:00.

11.10.67. Turné er en blandet fornøyelse, mye rart dukker opp – og kommer til syne – og som må få konsekvenser – et oppgjør på en måte. Eugenios mor var en opplevelse, fabelaktig flott kvinne – chic, intelligent og varm. Jeg spiste middag med Eugenio og henne første dagen i Venezia og spaserte med dem rundt i byen et par ganger. I morges fulgte jeg henne til båten – og fikk seks gode klemmer og de aller beste ønsker for meg – i rekkefølge: at jeg skulle treffe et menneske som passet til meg, gifte meg, få barn og ha en masse kontakt. Det var noe sånt noe, – og jeg var virkelig beveget og glad på en måte. Det som vel gjorde inntrykk, var at hun takket for alt jeg gjorde for Eugenio (hennes ord), og at han hadde fortalt henne at jeg var en god venn for ham (hennes ord). Det med venn ble jeg glad for – for vi er jo henvist til hverandre her i Holstebro, og han er en forbannet god skuespiller. Men vi arbeider meget godt sammen for tiden og har snakket en hel del her på turnéen

29.10.67. Århus […] Har hatt en deilig søndag helt for meg selv. […] Siste forestilling i Århus, her har vært utsolgt hus på forhånd i tre dager. […] I København begikk jeg den galskap å kjøpe en kjole – billigere enn dine gensere i hvert fall.  Jeg skulle møte Chr. Ludvigsen for å gå til Ministeriet, følte meg trøtt og elendig, skitten og fæl, det hjalp å få noe rent. Jeg bodde hos Chr.s mor – en gammel dame og åndsfrisk billedhugger og riv ruskende gal bilkjører i Sunbeam.

02.11.67. […] her er «mytteri». Mer om det senere. […] Torsdag kveld – har gjort en ting, kjøpt en Fiat 600 – ny, så er det gjort. Spist middag hos Judy og Eugenio.

11.11.67. Judy fødte en sønn fredag (10/11) det var en stolt Eugenio som ringte – først telefon til svigermor i London – så til meg! Han var temmelig utkjørt etter å ha overvært det hele – men Judy hadde det bra. Tom – når du kommer så dumper du midt opp i en turné, og vi er i København. Hvis du reiser fra Bergen lørdag 25. nov. og tar København-båten, så er du i København søndag morgen. Vi spiller da i Lyngby. Jeg har skrevet til Grete og spurt om vi kan bo hos henne. Etter Lyngby drar vi 29. nov. til Lund hvor vi også kan bo hos hyggelige mennesker med plass. […] og så drar vi til Berlin. Det blir hektisk dette her, på papiret hvert fall.

13.11.67. […] Jeg tror denne turnéen blir interessant. Du får være sosiolog for en stund for vi skal treffe prof. Goldschmidt (Kultursosiolog) – dosent Swechner, Lund, som sammen med Holger Jensen fra København forvalter 25.000 kr. til en nordisk undersøkelse av estetisk opplevelse og teater etc. Og også min gode «venn» prof. Kouril fra Praha, som er den fremste eksperten på teatersosiologi. […] Det har vært noen kraftige møter og debatter med skuespillerne i det siste, og jeg hører nå til ledelsen – som det heter. En isolert post inntil videre. Tør ikke nærme meg Else Marie for hun snakker bare interne problemer, – og det gidder jeg ikke i privat tiden. Iben har mistet gnisten. Jeg har det all right og skulle for så vidt finne meg i det, men det er likevel en overgangsperiode som er litt vanskelig. Fikk klem av Eugenio for et brev jeg sendte til Judy og ble presentert for barnet i kveld kl. 23:00. Hos Judy og Eugenio har jeg jo de vennene jeg ønsker, vi har ikke mye tid til å slappe av, men når vi gjør det så er det deilig.

17.11.67. Det er atmosfæren i teatret som sliter – disse store rabaldermøtene har tatt vekk en stor del av gleden og kjærligheten til de andre. Det er blitt en arbeidsplass hvor de andre er arbeidskamerater, og hvor man ikke lenger lar sin glede over prosjektet komme til syne. Teatret skal bestå, men ikke nødvendigvis for meg med alle dens nåværende medlemmer, enkeltpersonene har rykket i bakgrunnen, vi har ikke den samme innstilling. De vil bli skuespiller her på teatret eller andre steder. Eugenio og jeg vil kun Odin Teatret. Jeg trodde ikke at disse møtene og konfliktene skulle ta så meget på, men det har stabilisert seg i et forhold hvor jeg er på den ene side og de på den andre, – og hvor jeg som privatperson aldri kanha hel og full kontakt, det er alltid noe som de vil skjule, og som jeg vil skjule. Før var jeg i tvil om hvorvidt jeg var i stand til å utføre mitt arbeid, nå kan jeg det, og nå må noe ny skje, som gjør det spennende for meg, uavhengig av intern splid eller gledelig gjenforening i teatret. Det må komme en ny dynamikk til. OBS Får i dag utbetalt 2.000, – i «produksjonspremie» for Kaspariana. Skal vi ta å betale lånet mitt på bilen?

Januar / vår 68. Så fjernsynsprogrammet med Eugenio – det var til dels meget bra og vil ikke gjøre noen skade, tvert imot gavne. Det var ikke treningen den behandlet, men spesielt den holdning Odin Teatret har til teater som uttrykksform, og programmet inneholdt ingen fordunklende elementer. Vi har forresten fått en søknad om opptagelse fra en arkitekt som nå vil bli skuespiller, det høres hvert fall lovende ut. Dessuten er det mulighet for at vi skal spille i Thisted første weekend av april. Rotary-klubbens medlemmer, 50 pers., har meldt sin ankomst til en forestilling den 2. mai. Sånn litt etter litt får vi henvendelser, – og det er meget oppmuntrende. […]  Har sagt til Eugenio at vår nye sekretær Hanne Jensen får ta Finlandsturnéen, at hun får øve seg opp på lang sikt. Jeg sa at en dag ville vi også ha barn og da måtte en annen overta en del av reisingen.

14.02.68. Sitter på Føtex, har akkurat nikket til de to Moms-mennene. Momsen skal betales! – så da klarer jeg fristen. Går rundt og får kvitteringene stemplet. Hanne holder på med lønnssedler. […] Stemningen er bra. De jobber fra kl. 5 om ettermiddagen til kl. 12 om natten. Det bygges ut mellom kl. 7 – 5. Den første timen kl. 17 – 18 er teoretisk time, og tre ganger i uken er det fransk undervisning, de andre dagene foredrag holdt av de andre og Eugenio. Når du kommer, skal du få snakke i disse timene – politikk.

Jeg skal snart ut og reise – Paris – Milano – Torino – Trieste – det første stoppet er gjestespillet i juni, – de tre andre byene er et italiensk seminar Comedia dell’Arte som flinke folk i Italia hjelper oss med. Antakeligvis blir det en stille vår og et seminar i juli og et til høsten. Den øst-tyske planen med Berliner Ensemblet er avblåst. Nå gidder vi ikke mer.

15.02.68. Fra kl. 5 til kl. 6 om ettermiddagen holdt Eugenio foredrag om russisk teater. Det er fint å samles slik.

22.02.68. Er ferdig med hele turnéregnskapet. Det går utrolig mye lettere nå når jeg forstår hva jeg gjør. Deilig å ha det ferdig før jeg reiser. Før august ser programmet slik ut: seminar i april, og i slutten av mai og i juni gjestespill i København. Der sender jeg Hanne av sted og blir hjemme med deg. I slutten av juni Paris, i midten av juli seminar. I mai får vi også sendt dem på turné til Finland og et par steder i Sverige – jeg sender Hanne med. Det er meget som skal gjøres, men jeg tar det rolig og slapper av mest mulig. Er vant til at det stormer av sted –Eugenio har det største presset, for han skal forberede det nye stykket og omlegge treningen, og det er ikke noe som skjer slik umiddelbart.

Turnéøkonomien letter litt av det største økonomiske presset – foreløpig fikk vi inn når utgifter er betalt, 10.000 kr. + de 15.000 fra Nordisk Kulturfond og håper så å få fra Oslo kommune 16.000. Men det beste var at turnéen ikke var noe mareritt som Lyngby, Malmø, Lund var – hvor det var forsøk på splittelse og dårlige forestillinger. Uroen har lagt seg, og de positive tingene som er foreslått eksisterer – teoretisk time f.eks.

Torgeir skal møte meg i Paris – han skal prøve salen. Jeg gleder meg faktisk til denne reisen for det er hyggelige mennesker jeg skal møte. […] På teatret holder Eugenio på å legge om hele treningen. Else Marie som pedagog, er visstnok ganske fantastisk. Det går dårlig med Iben og Dankward, mens Jan gjør enormt store framskritt.

23.02.68. Er litt trett, blir det etter en dag på teatret fra kl. 9 til kl. 18. Men Hanne skal forgylles. Sitter nå og venter på Eugenio som skal gi meg de siste alvorsord. Han satt i 4 timer på tannlegehøyskolen og fikk trukket en tann og var lettere «dagen derpå». (…) Torgeir har spilt inn 6 Bob Dylan-plater på bånd. Er glad for hver dag. Synes hver dag er deilig, spesielt når FNL i Vietnam nå virkelig gir de amerikanske ekspertene kalde føtter.

24.02.68. […] sitter nå i denne superjeten til Frankfurt. Var i Købemhavn, i 2,5 time, først på det italienske kulturinstituttet og så hos Åsel Storstein og fotografen Roald Pay. […]Milano, Hotel Carioli. […] Lørdag kl. 9 skal jeg på Piccolo Teatro og se en forestilling med Franco Quadri, redaktør av Sipario – og medredaktør i seminaret, men skal spise først. 

25.02.68. Milano her. Franco Quadri var en meget hyggelig fyr – og foreløpig ser det ut til at vi seiler i medvind. Skal møte instruktør Giovanni Poli og Dario Fo[13] i morgen i Trieste, så da får jeg snakket med begge kompaniene samtidig og klarer å holde dagsplanen. Er vel i Roma mandag aften […]  Var 3 timer hos scenografen Luciano Damiani sammen med Franco Quadri og hans lille sønn. Fikk se en masse skisser. Han er Brecht-disippel, arbeidet tidligere hos Strehler på Piccolo Teatro, men har brutt med dem. Det sies at Piccolo Teatro ikke lenger er hva det har vært, og det må jeg innrømme, forestillingen i går var ikke eksepsjonell. Det var en blanding av Brecht & Co. og en estetisk bestemt komposisjon. Hovedrollen, Jean d’Arc, spilt av Strehlers kone og teatrets førstekraft, Valentina Cortese framstilte, slik jeg oppfattet det, krigfører, bondepike, befrielseskjemper, torturert kvinne, overbevist katolikk, men teknisk sett så hoppet hun fra den ene til den andre, skiftet stemmeleie – knyttet hendene. Aldri noen helhet – bare framvisning av teknikk.

29.02.68. Det gikk ikke så bra i Roma – for ministeriets penger er brukt opp. Vel, nå er kontakten ordnet, og vi lager seminaret neste år. På denne måten får jeg bedre tid til at forberede turnéen i Finland. Det var deilig å bo hos Eugenios mor[…] det er litt av en jobb jeg har; få mest mulig menn til å bli sjarmert og alle kvinner til å bli gode venner med meg. Men jeg har ikke hatt noen ubehageligheter heldigvis.

vår 68. Søndag. Helt alene, første gang siden før påske. De andre er på stranden, skal ikke selv – er trett. Ligger nå på sengen, hører på Joan Baez […]  Vært hos Iben og Torgeir. Jeg håper vi får tid til å være sammen med dem under seminaret. Jeg har behov for å snakke mer med Iben, så jeg kan gå dit når jeg trenger det.

[…] Kaspariana er et sjokk hver gang, selv om jeg prøver å passe godt på å ikke reagere sentimentalt

20.03.68. Tom – kl. er 02:00 om natten. Jeg er nettopp kommet hjem fra teatret, sett på trening i 3 -4 timer. I går så jeg på vanlig trening inntil kl. 9 og i dag på improvisasjoner til stykket. Jeg skal veksle litt på dette fremover. Å overvære 9 timer i strekk er for mye for meg etter en dag. P.S. I morgen kommer Grotowski. […] Jan har bedt om å få ta tilbake sin avskjedsssøknad.

21.03.68. […] Eugenio er i arbeidshumør, alt blir gjort i en fyk og en fei, og i kveld har Grotowski kommet til. Heldigvis så innser Eugenio at så mange årene til kan han ikke holde på. Når det en dag er konsolidert et fast og ordentlig ensemble, så tar han det mer med ro – det er derfor det gjelder å få konsolidert teatret så tidlig som mulig.

Det går i grunnen godt her nå. Vi spiller den 25., 26. og 27., og det har meldt seg på en gruppe på 30 – 40 damer fra Viborg og de ansatte hos Arne Hald m/koner, en snekkersvenn på bygget etc.

Helge Kolrud[14] kommer til møte med kommunen neste torsdag, på lørdag sender vi ut programmet til seminaret, lay-out på tidsskriftet er førstkommende onsdag.

25.03.68. […] Det var en trøtt Eugenio som dukket opp kl. 09:00 – han lot seg jage hjem igjen kl. 13:30!

[…] En redselsfull forestilling i dag, jeg vred meg i stolen, feil på hele gjengen.

Tom – seminaret i sommer er mellom den 17. – 29. juli. Grotowski kommer, Jolanda Rodio (stemmebruk i italiensk, cara mia av Eugenio, – hun huset hele teatret i Lyngby), så kommer den polske pantomimikeren Brzozowski, The Open Theatre og Joe Chaikin skal spille forestilling og lede trening i noen dager. Ryszard Cieslak kommer ikke – skal ha en ferie, men Grotowski skal ha med seg en annen skuespiller, kanskje Rena Mirecka.

27.03.68. […] Fullt hus i kveld, vi fortsetter og spiller mandag, tirsdag, onsdag i neste uke. […] Har vært og sett på hus i dag. Skal spørre Helge Kolrud som kommer i morgen, om hvordan man bærer seg ad med å kjøpe hus, banklån etc.

28.04.68. Seminaret går fint. […] Har ikke fått snakket med en sjel, men nå er det verste over, og jeg får litt mer overskudd til å nærme meg de andre. Odin Teatret fungerer bra, alle jobber – og alle har den jobben som passer dem best. Hanne er fantastisk – og dessuten er hun guide for italienerne i byens natteliv.

05.05.68. Fredag kveld. […] Seminaret med Giovanni Poli og Dario Fo og Franca Rame med deres forestilling Smid damen ut er vel overstått, det var en eksplosjonsartet suksess, det var enormt med presse, TV & radio. Det ser ut til at vi får Dario Fo på stall nå, at vi skal være hans impresario i Norden. Det er flere om benet her, Chr. Ludvigsen er en gambler innerst inne – og meget dyktig. Fikk blomster av Silvia Hagnell– hans kone. Under hele seminaret var det bra feststemning, etter første forestilling for deltakere, byråd og ensemble, etter tredje forestilling avslutning på teatret, og etter fjerde forestilling laget Franca Rama spagetti til 60 mennesker i det lille kjøkkenet. Dario Fos forlegger for Norden, Bertil Bodèn skal henges, og vi får englevinger og antakeligvis enerett. Om jeg drar til København vet jeg ikke, får snakke med Chr. Ludvigsen i morgen, men antar at hvis jeg drar, så kjører jeg videre til Oslo etterpå. Gjestespillet er 8.– 9. mai, skulle da være i Oslo ca. 10. – 11. mai. […] Jeg skal jo også til Paris i midten av juni og har seminar i midten av juli..

13.05.68. Arbeider på høytrykk i disse dagene – får gjort en masse. Stakkars Hanne – det faller en del på henne, men vi har begynt med disse prat-møtene nå – over 2 t. i dag, men så er det meste avtalt for de neste to mnd. […] Dario Fo har hatt dundrende suksess i Stockholm.

22.09.68. Hanne og Anne var her i går kveld fra kl. 8 til kl. 3 om natten […] – om kort tid drar vi på sopptur Judy, Manu, Else-Marie, Cecilie Grieg og jeg. I kveld skal jeg til middag hos Judy og Eugenio, deres beste norsk venn, Fridtjof Lehne, er på besøk – han er psykolog og på studiereise i Danmark.[…] Ulla har skadet seg i trening på lørdag og såret ble sydd – ingen gymnastiske øvelser før om 10 dager.

23.09.68 I går jobbet jeg hardt og konsentrert på teatret – regnskapet er nå ved å gå opp – jeg har gjort ferdig TTT 6. om Myten om Commedia dell’Arte. Det tar på kreftene.

25.09.68. […] Om litt kommer Hanne for å spørre om ting hun ikke skjønner i Eugenios artikkel. Jeg er endelig ferdig med den, og Hanne skal skrive den pent på maskin i morgen.

27.09.68. […] PS: I dag er det forresten dagen da damene fra Holstebro Landmandsbank kommer kl. 10, og kulturministeren kommer kl. 16.

03.10.68. Vi hadde forresten håndverkerfest i dag med 26 personer: Jessen, Knudsen, Vindtoft, Mogensen, Kristiansen etc. (arkitekt, snekkere, murere, elektrikere, malere og blikkenslagere) + oss = 40 pers. Veldig hyggelig. Snekker Knudsen er min yndling.

06.10.68. Week-endens begivenheter: Hanne og jeg dro inn på teatret til omvisning – det var deltakere på landsmøtet for Danske Kunstforeninger. De var meget interesserte, og Torgeir avleverte den tekniske introduksjonen og svarte på spørsmål på en meget god og frigjort måte. De ville ha oss på gjestespill, og vi lovte å skrive til alle etter jul. Gode kontakter ble etablert der. […] Hva mer? – jo, regnskapet går til revisor i morgen. Årsregnskapet fra Wilhelmsen er sendt tilbake – de ting som fremdeles skal dokumenteres, klarte jeg å finne frem. Puster lettet. Skrev brev til Nordisk Kulturfond og sa at regnskapet ble en måned forsinket p.g.a. sykdom – legeattest kan fremvises.

10.10.68. Anne har underskrevet kontrakt. […] Kl.2 om natten, – kom hjem fra fest hos Judy og Eugenio: Odin Teatret møter unge mennesker! Jeg tok med meg Kim Haslund og Lisbet Moeskjær og deres venner Helge og Inger Lise som nå er flyttet til byen. Danset med Søren. I morgen er det arbeidsdag igjen. Har i grunnen gravd meg ned i rutinen med regnskapet – det ble jo først ferdig for en uke siden og ikke holdt så meget overoppsyn med de andre.  Eugenio er jo opptatt i salen, og han går rundt med huskelister i hodet. Ansvaret ligger på meg nå – innser det og må organisere arbeidet annerledes.

14.10.68. […] forslagsjef Martin Berg kom i går, og i dag skal vi ha et møte med C.C.C.- trykkeriet hvor de vanvittige regningene på bok og program som de sender oss, skal diskuteres. Det blir sikkert spennende. Tirsdag var jeg med Iben og Torgeir til Tora Raknes – det var veldig hyggelig og avslappet – ost og rødvin fikk vi – og vi fikk avtale om å låne barnehavens splitter nye 16 mm fremviser to ganger i uken til de filmene vi skal vise på Odin Teatrets nystiftete filmklubb som Torgeir tar seg av.

17.10.68. Endelig en dag for meg selv. Søndag selskap hos Judy og Eugenio, tirsdag hos Tora, onsdag hos Judy & Eugenio p.g.a. Martin Berg.

Møtet med C.C.C.-trykkeriet var vel verdt å overvære. «Vi, C.C.C., gjør det så billig som mulig og tjener ikke på det etc.» Konfrontert med tallene ble de litt tause og vil nå gå igjennom regningene og komme tilbake med en skriftlig redegjørelse. Skrev visst om rutinearbeidet i teatret. Fordelingen er: nå TTT tar Hanne seg av, og hun vil også settes inn i alle ledd av fremstillingen. Kim er pressesekretær (senere også turneleder) og skriver våre vanvittige meddelelser og stensiler om teatret og TTT, han skal videre være turnéleder. Hanne og Kim skal ha seminarene i fellesskap, d.v.s. de ting som skal gjøres i Holstebro; innkvartering etc. Jeg har de mer delikate tingene: advokater, prominente personer og ansvar for det hele. Videre har vi delt Holstebros foreninger mellom oss:

Hanne – Musikkforeningen, Kim – Teaterkretsen, jeg – Foreldreforeningen og Kunstforeningen. Meningen er å komme inn i de forskjellige bestyrelser. At det vil medføre ekstra arbeid er innlysende, men også naturlig at vi er med i disse foreningene, som publikummer og som Odin Teatret.

Dario Fo har premiere på et nytt stykke og vil til Norden på turné. Vi skal prøve med et kort seminar, gjestespill i Holstebro, spesialnr. av TTT og turné. Eugenio skal reise ned og snakke mer med Dario Fo om seminaret – emnet er ikke bestemt – kommer helt an på hvilke folk som kan arbeide samtidig. Har selv snakket med TV. Kim blir turnéleder og skal reise rundt med dem. Det blir kontrakter og undertegning av tidstabeller som vi nå skal sette sammen, slik at det hele skal gå knirkefritt og med minst mulig jag.

Jordmor var søt, og alt står bra til. Hun trodde at jeg var ugift, og spurte om jeg skulle beholde barnet. Jeg forklarte saken, at jeg hadde beholdt mitt pikenavn, og du er behørig katalogisert.[15]

22.10.68. På fredag reiser Eugenio til Paris for å snakke med Grotowski om boken og samtidig med Jacques Lecoq, fransk teaterpedagog og Étienne Decroux fransk mimepedagog og skuespiller. Håper å få dem til Holstebro i mars for et kort seminar i forbindelse med Dario Fo. Antakeligvis ber vi også Brzozowski komme, han har alltid jobbet hardt for oss – og dette ville understreke hvilken stilling han har som pantomimiker. […] Judy og jeg skal kampere sammen i weekenden og sy frakk til Manut, og jeg sy noe til vårt barn, jeg overnatter der. Eugenio må til Italia og snakke det hele igjennom med Dario Fo. Det går bra på teatret – bra tempo – vi har kommet over internkrisen. Hanne er og blir min engel i alle sammenhenger, setter enorm pris på henne.

27.10.68. Har vært hos Judy lørdag/søndag, passet forresten Manu fredag så Judy kunne se «Aske & Diamanter», den hadde jeg sett, og triste filmer søker jeg ikke. Judy fortalte meg, at hun var sikker på, at de skulle ha et barn til juni.

28.10.68. Mandag Eugenio kom hjem fra Paris med planer for året 68 frem til august. Seminaret i slutningen av mars er med Lecoq og Decroux, som har sagt ja. Videre planer om Grotowski-gjestespill 10 dager i slutten av juni og et 14 dages internasjonalt seminar om Grotowski fra 1. juli og endelig sommerseminar i slutten av juli. Parallelt med dette reiser Kim med skuespillerne på turné for å holde dem vekke fra kaoset.

29.10.68. Lay-out med Hanne og Eugenio hjemme hos Eugenio. Onsdag lay-out, Hanne og jeg … I kveld (torsdag) har jeg jobbet to timer på TTT 8 – fortsetter i morgen.

03.11.68. […] Uken som kommer blir beinhard – forberede møtet med kommunen og Dario Fo-turnéen. Har forresten hatt en lang samtale med Judy da vi hadde lay-out-møtet. De andre var i stua, vi på kjøkkenet. Jeg fikk litt av et sjokk da jeg hørte om de planene som forelå for neste år, både for min egen del og for Judy og Eugenios. Judy hadde jo like før fortalt at de antageligvis ventet barn i juni. Hva hun syntes? Svar: at det var altfor meget. Jeg ville gjerne fortelle henne litt om mitt dilemma – mitt forhold til arbeid /privatliv, for det første fordi jeg ville at hun ikke plutselig skal tro at jeg er en arbeidsmaskin som kan ta alt også hennes og Eugenios kvelder til lay-out, for det annet om hvilke blandede følelser jeg hadde for programmet-69, og fordi jeg følte at også hun måtte ha problemer med det – faktorer som privatliv må telle når man lager et program. Judy er dessuten nervøs for Eugenios helsetilstand, naturlig nok – det er jeg med – men han vil ikke ta hensyn til det. Samtalen er en forløper til det jeg vil snakke med Eugenio om senere. Jeg nevnte for Judy at det laget problemer for deg og meg når jeg ble stresset – jeg ble en annen – klarte ikke å være avslappet og åpen overfor deg som vi ellers var vant til – tankevirksomheten var opptatt om helt andre ting – vanlig snakk med deg og meg imellom, ble det ikke tid til – eller rettere sagt – jeg klarte ikke, på denne måten. Dette var jeg før ikke spesielt klar over – men at jeg var det nå – og at to måneder mer eller mindre skulle drives på den måten – var mer enn jeg ville risikere for din og min skyld. Privatlivet vårt er den inspirasjonskilde jeg har i arbeidet – og det skulle ikke belastes for meget ut over det normale. Judy var meget åpen og sa, at Eugenio nesten ikke hadde våget å fortelle henne om program-69, det var kommet i etapper, og at hun led under det, at kveldene gikk med til teater, teater dag ut og dag inn, og hun var overlatt til seg selv – og at de ikke klarte å snakke sammen i disse stress-periodene, og at dette gikk utover deres ekteskap.

Jeg vil studere opplegget grundig før jeg tar en bestemmelse, og så snakke med Eugenio. Skal jeg kunne arbeide på teatret, skal du og jeg leve godt og nært sammen selv om den daglige rutinen endres. To seminarer i året er vi innstilt på, men et til like etter belaster det hele, mer enn jeg kan klare. Men det betyr ikke at jeg ikke vil arbeide helhjertet for det. Jeg vil arbeide med tingene, til jeg har en oversikt, som tillater meg å vurdere ennå klarere enn nå – timetabell – lister etc. Min viten, om hva som belaster vårt privatliv, vil ikke forsvinne fra min bevissthet, og jeg vet, at jeg kan ta en avgjørelse som jeg kan forsvare.

04.11.68. […] Det har vært en merkelig dag, snakket en del med Eugenio om de ting jeg nevnte for deg – han var ikke ukjent med tingene for så vidt. Dro hjem kl. 5 var trett – sov litt, så var jeg bare elendig […] orket ikke sette meg i bilen – ringte så endelig til Judy kl. 11, og 5 min. etter var Eugenio der med bilen. Har fått to kopper sjokolade og brød og ligger på arbeidsværelset. Er glad jeg ringte – for det er ingen vits å vise seg kjekk når du har mennesker som gjerne vil gi en håndsrekning.

08.11.68. […] Stri tørn på teatret, regnskap og budsjett, budsjett og regnskap – endelig kan Kim avlaste meg. Satt i telefon med Chr. Ludvigsen over 3 timer tror jeg, men endelig fikk vi da slagplanen overfor kommunen frem. Stakkars Eugenio, midt oppe i det hele kom han farende og hevet røsten over en stiftemaskin, som ikke var der, aldri orden her da. Hanne brukte den hjemme til regnskap. Da for jeg opp og skrek: Ta det rolig! og begynte strigråte i samme sekund! Stor forbløffelse fra min side – ser komikken i det – og det gjorde han også. Men håper det ikke gjentar seg. Det er første gang jeg har reagert på min omgivelse, men det er jo normalt. Anne Semmingsen har forlatt teatret i dag. Hun klarte ikke å kombinere et interessant arbeid med et privatliv – vil gjerne gifte seg. Hun har snakket en del med meg – og Eugenio var informert, det hele ble ordnet i all minnelighet.

11.11.68. Misforståelser mellom meg og Eugenio må jeg ha klarlagt, ellers kverner de i hodet på meg som store problem. Kritikk av arbeid (les regnskap) vil jeg skal komme direkte til meg. Jeg vet min egen begrensning med tallbehandling og min for så vidt desinteresse for den siden av saken og derfor vil jeg ikke pines med det svært lenger, men jeg vil likevel stå ansvarlig for mine feil. Effektivitetskravet og perfeksjonskravet til meg selv klarer ikke lenger å omfatte regnskapet.

12.11.68. Møtet hos kommunen var til dels deprimerende – de vil ikke kunne høyne sitt tilskudd i år – fra neste år av kunne man håpe på 100.000. Men alle mulige prosjekt som seminar og kongresser var velkomne og så skulle de gjøre et fremstøt overfor staten og be om at den hjalp. Jeg vet ikke, det er noe som ikke stemmer, hvert fall med hensyn til hva de kan holde oss knyttet til byen for. 75.000 er to menneskers normale lønn.

15.11.68. […] den økonomiske situasjonen på teatret er ikke bra – regner med at i januar er det blåst for penger. Jeg er ganske kynisk og realistisk i det spørsmålet og belærer Eugenio med rene fakta hver dag om hvor meget TTT og Grotowski-boken har kostet. Vår felles porto- og telefonregning belastes seminaret, noe som igjen gjør at Odin Teatret får for lite refundert i lønn og administrasjon. Vi venter selvfølgelig alle på forestillingen. Alle andre arrangement som kongress og Grotowski-gjestespill, skal ikke kjøres før den økonomiske sikkerheten er til stede. Men dette influerer ikke på mitt humør annet enn det faktum at det bare er Eugenio og meg som er klar over disse tingene + kommunen. Torgeir og Else Marie er informert, men de har jo ingen innflytelse. Vi sitter igjen med et lager på 3.500 eks. Feilberegning. Men tro ikke at jeg snakker for døve ører, det siver inn hos Eugenio, og min fornemste oppgave er å være som en gedigen bøtte kaldt vann i hodet, ved hvert nytt prosjekt.

I går var jeg en liten tur innom Judy og Eugenio og hentet symaskinen og besøkte Else Marie etterpå. Western i TV og te til kl. 02:00. Ulla Alasjärvi var der også. Ellers: Iben virker glad og fornøyd, mer pratsom enn ellers når vi sees – ikke så trett lenger.

Sist søndag var vi til Manus 1 årsdag, Torgeir, Iben, Else Marie, og jeg. Iben og Torgeir ble med hjem til kaffe, og Iben dro av sted med pelskåpen min som hun skal få låne i vinter.

22.11.69 Lørdag kl. ½ 1 – sitter på kaféen – Magasin du Nord – og skal straks hjemover.

Det hele gikk ganske pent. Vi hadde lykken med oss – Wilhelmsen fikk, ertter at jeg ringte ham privat sent om kvelden onsdag, forståelsen av hvor meget det hastet at han fikk regnskapet ferdig til neste dag – og han klarte det gudskjelov. Vestjyllands Revisjonskontor hadde glemt å sende ham noen papirer. Så var det plutselig det som Bjerre (en lite oppvakt fyr) glemte å undersøke: om det danske kunne stiftes pr. 1. april 1969. Sjefen i Vestjyllands Revisjon fikk disposisjonen torsdag fra Handelsregisteret. Så da vi kom til Århus fredag løp det hele av stabelen i ro og mak faktisk. Først holdt det norske 2 generalforsamlinger – og det danske holdt om kvelden sitt stiftende – og overdragelsespapirer ble undertegnet.

Jeg ble avviklingsstyre for de 6 mnd. som må gå hvor vi venter på ukjente kreditorer, f.eks. Bonytt – så urealistisk er det..

Så kom det morsomme – det viste seg at av disse 10.272,92 som er det norske selskapets salgssum – og som jeg skal «disponere», av det skal alle utgifter til annonsering – uforutsette hendelser – telefon & porto betales av. Det danske ville ikke ha noen utgifter som egentlig påhvilte det norske. – Da sa jeg at nå hadde vi jobbet som noen svin for å få årsregnskapet til å vise så nær 10.000, og hadde jeg visst det jeg visste nå – så hadde jeg satt av 4.000, til uforutsette utgifter i avviklingsperioden. Jeg ville at de 10.272,92 skulle stå der og alle mine utgifter etc. som avviklingsstyre skulle bli betalt av det danske. Den summen skal jo jeg ha mine 2.500 av og Torgeir & Else Marie hver 1.200 og Eugenio 5.100, blir den forringet får hver aksjonær mindre utbetalt og, T. & E.M. & Eug. må punge ut av sin egen lomme for å få innbetalt sine nye aksjer i det danske. Da grep Eugenio inn og sa at han var enig i det jeg sa. Men en stund så var det en liten «kamp» mellom 2 interesser, norske og det danske. Så et hele endte godt. Helge fortalte som rene Asbjørnsen og Moe mystiske rettshistorier fra avsidesliggende daler & bygder i Norge, som var ustyrtelig morsomme. Så er dette forbi. Tror det vil bli lettere framover for nå er en av de store oppgavene løst.

28.11.68. Kim og Eugenio reiser til Italia i neste uke for å snakke med Dario Fo – samtidig har vi snakket med Falkonercentret hvorvidt de vil gå i samarbeid, det vil i så fall gi 70% mindre slit for oss. Kim har flyttet inn i Doktorvænget 49 – og er blitt et annet menneske – nå begynner han å fungere. I dag hadde jeg mitt siste møte med revisor, så lang tid har det tatt – men så er det hele ført i meget strikte baner. Revisor Jørgensen er meget sympatisk og har foreløpig ikke vært irritert. Nå er alle de beløp som vi hadde hemmelig i kassen ført inn – de ble jo benyttet i sommer da vi hadde så store utbetalinger – og det vises i kassen at her hadde vært mer i kassen enn oppgitt. De er ført inn som lån fra Eugenio og meg. Gudskjelov at det er over. Midt oppe i det hele har vi oppdaget at Holstebro Hallen sitter på 7000 som vi skal ha. De får vi – revisor Jørgensen tar seg av det – han er begges revisor.

04.12.68. Onsdag Eugenio har snakket med Falkonercentret i går – de er meget interessert i å ta hele turnéen (med Kim som turnéleder) – nå skal bare Eugenio få Dario Fo med på tanken og innrette seg etter våre krav.

16.12.68. Om kvelden hos Torgeir og Iben som hadde julegløgg-selskap for hele teatret + Anne Lise. På slutten ble det ALLSANG hvor finnene plutselig oppførte seg som finner og overdøvet alle. Det var muntert. Vi har forresten en italiensk pike på besøk, ca. 30 år, hun tødde også opp og forsto både svensk og finsk til slutt.

17.12.68. På mandag kveld ringte Eugenio og sa at han hadde fått telefon fra Chr. L. som igjen via en telefon til Kulturministeriet har fått vite at Nordisk Kulturfond ikke har bevilget oss et eneste øre i år! Det er ganske katastrofalt for oss. Det betyr en nesten total lammelse av alle våre prosjekter, og det rammer også forestillingen som vi skal turnere med. Og vi vet jo hvor lite penger det finnes til oss i Kulturministeriet. Det er forbannet og ganske uforståelig fordi vi nærmest hadde blitt latt forstå at vi skulle få penger denne gangen med.

Jeg arbeider derfor med å samle tankene og finne ut en prioriteringsliste hvor teatret kommer først og hvordan og hvor vi kan finne penger til det. Alle seminarene og T.T.T. kommer etter det. Det er ikke mye vi kan gjøre før juleferien, men med en gang i januar må vi ha en samtale med Ministeriet i København så vi får klar beskjed hva de akter å gjøre med oss. Dette har også konsekvenser overfor kommunen for alle disse aktivitetene, PR og omtale er økonomisk vinning for byen – og det var dette vi skulle kjøre på når vi forlanger et større tilskudd for dette år – og det neste.

Jeg vet ikke riktig hvordan Eugenio har det, han har ikke sagt så meget, selv er jeg ganske rolig heldigvis, selv om jeg hverken er optimistisk eller pessimistisk – arbeider bare med tingene så nøkternt jeg kan.

Vi fikk forresten 10.000 uventet fra kommunen – forrige års regnskap viste et underskudd på 10.000 – og det har de helt av seg selv bevilget oss – samtidig som de avslo å gi oss 2.000 for to klovneforestillinger i Anlegget i sommer.

20.12.68. Det har vært et race til nå, men jeg har fått gjort utrolig meget – hele kontoret har fungert utmerket. Bomben fra Nordisk Kulturfond om nul penger, tvang meg til på to dager å lage status om den økonomiske situasjonen. Kim har med rennende nese arbeidet med regnemaskinen og sagt ja til alt jeg har bedt ham om. Eugenio innrømmet i dag at 5000 eksemplarer av Grotowski-boken var en katastrofe. Først i dag ba han om å bli satt inn i et regnskapsmysterium med Avskrivning, Aktiva, Passiva etc. Det var helt komisk hvor jeg til slutt måtte lage anskuelsesundervisning om dette. Fikk te av Judy og spiste resten av middagen, var der til kl. 20.15. Kl. 9 kom Iben, Torgeir, Helge, Inger Lise og Merete Grieg, og vi drakk julegløgg og var like trøtte, men avslappet alle sammen. Kl. ½ 11 var alle gått.

05.01.69. Snakket med Eugenio for å si at jeg var vel ankommet – vi skal jo planlegge teatrets fremtid og da er dette et viktig moment som skal med en gang.

Mine følelser overfor Toms Kenya-prosjektet: «Det gjør vi».

Jeg hadde jo tenkt fremtiden i Holstebro et par år fremover, for det første ville det passe bra med mitt valg av arbeid, og for det annet gir Holstebro oss den isolasjon og tid til samliv som hverken Bergen eller Oslo ville kunne by oss.

Så kommer tilbudet om Kenya – jeg har ingen dårlig samvittighet med å forlate teatret egentlig – det er andre som kan overta etter meg – men det er merkelig at dagen er kommet, en ny etappe i mitt liv begynner – en annen avsluttes. Teatret og jeg har hatt glede av hverandre – nå gjelder det bare å finne et annet virkefelt for meg. Jeg er mobil, jeg kan skifte yrke, jeg har opplevd et miljø, en arbeidsånd, en vilje til innsats, fordi man mente noe med dette – som jeg må finne igjen et annet sted eller skape rundt meg på nytt. Jeg føler ikke at jeg svikter teatret, min arbeidsoppgave de siste måneder har nettopp vært den å skulle avdekke våre faktiske økonomiske forhold – legge det hele mer trygt an, mitt arbeid kan utføres av andre. De eneste som er informert er Judy og Eugenio og mine foreldre.

[…] møte i banken i morgen, skal be om et lån på 30.000, vi betaler en del av C.C.C.-regningen. Chr. L. skriver sinte brev til Kulturministeriet – det jobbes med konkrete ting. Har spist middag hos Judy og Eugenio i dag.

10.01.69. Skal reise inn til Kulturministeriet i morgen tidlig – veien er slik at jeg tar fly-taxi – jeg besøker Kim og Lisbet lørdag/søndag og reiser hjem med fly søndag aften.

11.01.69. Har vært i Kulturministeriet – det var ytterst deprimerende. Vi hadde jo håpet at kulturavtalene ville bringe hjem penger til gjestespill i Paris, gjestespill i Beograd, et Dario Fo gjestespill, og et Grotowski gjestespill og kongress. Null unntatt Paris. For TTT er det visst intet håp – når den ikke får støtte kan vi ikke selv klare underskuddet. Innbetalinger for 1969 får sendes tilbake. TTT 9 (april – 69) var beregnet å skulle komme ut til det nordiske seminaret Det sceniske språk – det var klart for trykking i slutten av januar. For å klare regningene fra C.C.C. har banken sagt ja til å ta pant i Judy og Eugenios hus. Festlige tider. Livredningen fra Ministeriet er først og fremst penger fram til 1. april. 56.000 trenger vi til lønninger og til innkjøp av Peter Seebergs tekst Moira (endelig tittel Ferai). Søknader til seminarer, drift og turné blir vurdert, men det er ikke plass for Grotowski-gjestespill og kongress – og spørsmålet er – hva med seminaret som starter 1. april?

Ytterligere et par papirer skal inn om to dager – så blir de lagt til side og tatt frem ved passende anledning. Men Lennart Holten i Kulturministeriet var meget flink i dag, forsto alvoret og hadde satt seg inn i saken. Han mente Ministeren var positivt innstilt i foretaket. Jeg møtte Chr. L. på Tokanten sitter nå på Bergs kontor, og han skriver om Grotowski-boken. Jeg sitter og arbeider med kalkyler som skal innleveres om et par dager til Kulturministeriet. Så drar jeg til Kim og Lisbet. Merkelig. Akkurat her kom Berg med et brev som var blant middagsposten – fra New York, antakeligvis vil Simon & Schuster tilby oss en kontrakt til Grotowski-boken nå med 4000 $ i garanti (utbetales ved undertegning) – se der kommer det visst penger før vi vet ordet av det, – forhandlinger har ikke vært ført siden før jul.

13.01.69. I går etter ankomsten til Holstebro, kjørte jeg direkte til Eugenio og Judy – spiste middag der – og hadde flere timers prat om teatret og om deg og meg. Vi snakket videre om planene for teatret med premiere offisielt for Moira (Ferai) like før Paris, ca. 10. juni, –småturnéer her i provinsen frem til sommerferien og hele høsten frem til turné i Danmark og Europa og «fastleggelse» av 1970 med turné i Skandinavia og USA.

Blir seminarene droppet p.g.a. manglende penger og TTT også, trenger ikke administrasjonen så stort personale: Hanne og Kim – spørsmålet er, hvem skal vi satse på av de to på lengre sikt? Kim har jo allerede overtatt regnskap, turne og presse. Hanne har TTT og den daglige brevskrivingen og telefoner.  Begge er unge, og begge skal ha oppgaver de kan vokse på. Vi får se. Eugenio sa at jeg skulle følge gjeldende lov og ta 6 uker fri før og 6 uker fri etter fødsel, d.v.s.  fri fra 1. februar. For meg umulig å stoppe arbeide og bare sittende alene uten plan, men kommer mor i midten av februar er det et passende tidspunkt.

Jeg sitter faktisk på toget til Århus, skal ha møte med Chr. L om de siste ansøkningene som skal sendes i morgen. Foretrakk det fremfor telefon og samtale. Var litt trøtt i dag morges – innrømmer det – men å dra til Århus foretrekker jeg fremfor å arbeide alene med tingene i Holstebro. Drar tilbake 08 i morgen. Så skal jeg slappe av..

17.01.69 I flyet. Er på vei til København, to møter i ettermiddag på Ministeriet. I går var det et faglig møte for skuespillerne, det trakk ut. Else Marie holdt en tale på ½ time – men det endte gemyttlig. Jeg hørte stemningen gjennom veggen – satt og jobbet. Etterpå hadde Carita Rindell en lang samtale med Eugenio. Hun fortalte ham bl.a. at Niels hadde spredd en del rykter: – hvem som skulle avskjediges fra teatret – deriblant Carita. Eugenio og Torgeir reiser på mandag til Stockholm, skal holde et seks-dagers kurs på Teaterstudion, uken etter reiser de til Aix-en-Provence for et 7-dagers kurs.

18.01.69. – var i 1 ¾ time på ministeriet, var ganske mør da jeg kom ut. Situasjonen ser nå slik ut: Om senest 16 dager så vet vi – det er enten eller nå. Enten får vi 50.000 frem til 1. april og ca. 25.0000 til neste finansår, her medregnet 12 mnd. full lønn og drift, ett seminar (TTT er sparket rett ut og ingen ny produksjon før 1/4 -70, og det siste er jo viktig).

[…] Drakk te på Café à Porta og hadde en ½ time hos Karen Krogh, instituttbestyrer på Teaterhistoriske – må be om anbefaling til TTT, må prøve private fonds nå.

Det blir spennende uker nå – vi skal ha møte med kommune og vente på svar fra ministeriet og samtidig klekke ut en kriseplan hvis alt slår feil. Det er antakeligvis Teaterrådet som skal ta stilling til oss i Ministeriet, og det er teaterfolk som selv har sine søknader liggende inne. Det komiske er at vi har fått bevilget 58000 til Paris, Théâtre des Nations, og mens jeg satt der kom det en fyr fra Utenlandskontoret spurte om vi kunne tenke oss å bli sendt til Brussel under de danske uker i september/oktober, 1– 2 forestillinger – dermed er vi plutselig en kulturell handelsvare på linje med The Royal Danish Ballet – så det er en ganske komisk situasjon. Hvis det siste blir noe av, så er det «triumf på hjemmebane». Grotesk det hele. Det jeg skal gjøre frem til midten av oktober er å forberede de søknader som skal gjelde for 1970.

26.01.69. Om kvelden ringte Judy sa at Eugenio hadde ringt fra Kastrup og sagt at han hadde reker med. Men det var ikke det eneste: reker – hvitvin – franskbrød – friske jordbær – ferskener – franske oster – laks – kjole til Judy – klær til Manu – det var rene julaften – og festberetning fra Stockholm. I den uken Torgeir og han har vært borte, har det vært tilløp til kaos på teatret – til slutt var både Iben, Carita og Else Marie syke på en gang. Kim var syk – Juha forlot treningen to dager, imens hadde vi tre utlendinger foruten den italienske på besøg. Jeg måtte ta på meg lederrollen, snakke med folk i tur og orden, kaste utlendingene ut av salen et par timer hver dag så de andre kunne finne seg selv igjen. Utnyttet utlendingene til å sette opp noen hyller og sette opp et bord på kontoret og på biblioteket. Etter en dags kaos begynte det hele å fungere igjen.

27.01.69. På teatret har jeg det så godt som aldri før – det fungerer godt – ingen overtid eller overarbeide – det fungerer slik det skal – og hverken seminar, turné eller kongresser – skal kunne true den kapasitet vi nå har. Plutselig løp det gjennom hodet mitt at det jeg er redd for er at mitt arbeid på teatret skal bli rutine, ingen kjedelig rutine.[…] Atskillelse kontor – sal er ikke noe problem, jeg har valgt kontor uten å legge merke til det. Forresten vil jeg benytte siste halvdel av februar til å følge arbeidet i salen. Iben fortalte meg i går at hennes venn Eik Skaløe fra Steppeulvene en gang før jul begikk selvmord i en liten landsby i Nepal, men først nå har beskjeden kommet via Interpol til foreldrene.

01.02.69. Akkurat nå ligger jeg i sengen – eget værelse hos Judy og Eugenio – og skal ikke gjøre annet enn å ligge til mandag (jfr. dr. Lassen). Fra den 10. februar og en uke frem skal jeg kampere sammen med Iben – Eugenio og Torgeir skal gi et 1 ukes kurs i Aix-en-Provence.

[…] Vi vet litt mer nå – av de 50.000 som vi trengte fram til 1. april, får vi 25.000 fra Kulturministeriet. (I de 50.000 var det beregnet en lønnsforhøyelse for alle sammen.) 4. februar skal vi ha møte med kommunen og be om a) 25.000 ekstra frem til 1. april og b) 25.000 for seminaret i april. De tre teaterskolene i Danmark har spyttet 18.000 i kassa – ved siden av det betaler de seminaravgift. Etter 1. april hadde Kulturministeriet håpet å gi oss 250.000, men det blir bare noe mellom 80.000 – 100.000, dvs. vi skal forlange 200.000 av kommunen istedenfor 75.000. Staten spanderer Paris og antakeligvis Brussel og der tjener vi litt penger faktisk ved å knipe inn. Så overleve gjør vi da, men må kjempe for seminar og TTT.

03.02.69. Legen sa jeg kunne stå opp, og i all forsiktighet har jeg virket litt på teatret. Judy insisterte på å skulle ha meg her en natt til, og det sa jeg ja takk til.

04.02.69. Ligger på sykehuset i Holstebro. At legene venter seg et eller annet kan maten tyde på: 1 glass meld = flytende føde. Godt at jeg hadde proppet i meg tre boller på vei til sykehuset. I bilen hadde jeg toalettsaker fra jeg flyttet ut fra Judy og Eugenio i dag og så rett hit. […] Eugenio har vært her og brakte meg ned på jorda – på mandag reiser han og Torgeir til Frankrike – så nå er det et herlig kaos. Spiser saft av appelsiner som Eugenio hadde med. Han var også innom med bøker i dag. Så her ligger jeg – tar en sigarett i ny og ne og sover innimellom alle forstyrrelsene.

07.02.69. Fikk besøk av Torgeir og Iben – de fortalte at etter hvert som det kom nytt ble det hengt opp lapp på oppslagstavlen. Det begynte med «Agnete til observasjon etc.», så «Agnete føder snart etc.» og nå står det vel «Alt vel». Eugenio ble så glad som en lerke da han kom hit i går kveld – og den som ble enda mer glad var visst Judy.

Chr. L. Fikk nærmest sjokk da han hørte at jeg lå her og har bombardert Eugenio med telefoner og tror at seminaret gikk i vasken – og hvordan skulle det på når Agnete lå på sykehus? Det hele henger på Kim og Hanne nå, og det skal de kunne klare. Her står det spalte opp og spalte ned om teatret i avisene. Jens Okking, skuespiller hadde en lang artikkel i Jyllands Posten i går hvor han oppfordret folk til å støtte Odin Teatret økonomisk – han har opprettet en konto i Ålborg Sparekasse – banken har gitt det første bidrag. Ikke visste vi noe om dette før vi leste om det. Gamle seminardeltakere har skrevet. Åpent brev om at seminarene må fortsette, og digre intervjuer kommer i avisene Politikken, Ålborg Stiftstidende og Ekstrabladet. Alle går inn for teatret og betoner sterkt at både seminarer og TTT må overleve også. I dag kommer det åpent brev i avisene undertegnet forretningsfolk og håndverkere og svenner som vi har hatt forbindelse med – de skriver at teatret betyr en øket omsetting i byen. Det er virkelig det beste trumfkortet vi har nå som kommunen skal behandle våre søknader.

16.02.69. Her er kaldt, minus 20. På teatret har vannet frosset for 2. gang. Det er ikke så meget jeg skal gjøre der ute – høyst 1 times snakk med Hanne pr. dag. Imens koker hele byen over diskusjoner for og imot teatret – leserbrev og underskriftskampanje og gud vet hva. Jeg er glad jeg er her ute. Det blir seminar, men Dario Fo-turné blir det ikke, han kommer som pedagog bare. Seminaret er fulltegnet. Hele Malmø elevskole + de tre elevskolene i Danmark og ekstra folk, så det blir det store sus.

Eugenio kommer tilbake på tirsdag og drar av sted igjen neste uke med Torgeir for å gjøre kurset ferdig. Stakkars mann, hele denne debatten og møtet med kommunen nå på fredag. Jeg har hvert fall gjort mine ting ferdig så de kan bare plukke tall og budsjetter frem. Tror ikke jeg skal være til stede.[16]

20.06.69. Paris. Prøven i går varte til kl. 24 og med mat etterpå – i seng kl. 5. Etter kl. 9 har det vært telefoner og andre hendelser. Vår italienske skuespiller Marisa Gilberti kom – hun hadde fått telefon fra sin mor om at hennes far hadde forsøkt å begå selvmord. Jenta var helt ute av seg selv, gråt og var fortvilet og redd. Prøvde å si noen kloke ord. Litt senere kom hun igjen, hun orket ikke å være alene – vi gikk omkring litt ute, så ville hun gå i kirkene. Det er en vanskelig sak å takle – fordi hun svinger så enormt i humøret.

I går da vi gikk fra hotellet kl. 24 om natten Carita og jeg for å treffe de andre som satt like rundt hjørnet, ble vi anropt av en politibil + 7 politimenn. Carita satte i å løpe og politimennene etter. Hun satte i å skrike – (hun trodde det var en flokk menn som ville plage henne) – du kan tenke deg det opptrinnet som fulgte. Grunnen til at vi ble anropt, var at de syntes vi var for unge til å gå ute så sent på natten!

21.06.69. Forestillingen er over, det gikk UTMERKET! –også Eugenio er fornøyd og skuespillerne slapper av. Ingen pinlige episoder ved inngangen – det var blir meddelt i radioen at forestillingen begynte 21:15– i stedet for 20:30. Vaktordningen fungerte utmerket – 8 studenter på plass –  pluss Kim og meg.

04.10.69. På teatret driver jeg på med turnéer og har det OK med det.

[…] Snakket med Berg i telefonen i dag. Både han og Chr. L. hadde møte med Eugenio i Holstebro i august en gang – og Berg forsøker å få fatt i en administrator. Han beklaget at jeg ikke hadde vært til stede m.h.t. å gi ham mer informasjon om hva jobben består i. Så fikk jeg en genial idé. Isteden for å reise via Kristiansand og vente i 4 timer, så tar jeg kveldsflyet til København 24. sept. Håper Kim kan hente meg på flyplassen og bor hos dem om natten – der kan lille Boel sove i en vogn. Om morgenen har jeg og Boel et to timers møte med Berg på hans kontor og så tar vi flyet til Oslo.

17.10.69. Jeg kjørte Eugenio til Herning, vi hadde 20 min. ekstra og spiste skinkesmørbrød på Trianon og rakk toget med 3 min. margin. Fortalte kort om allmenntilstanden. De andre er reist til Belgia i dag, men måtte etterlate Søren Larsson på grensen – han hadde glemt passet – det er sendt med tog-kurèr nå. Men de spiller ikke før mandag.

20.10.69. Akkurat nå tenkte jeg på en diskusjon jeg hørte på. Mellom Marisa og Yves om politisk teater da vi var hos Iben og Torgeir. Alle begreper ble ført frem.

21.10.69 Har akkurat avsluttet et to siders maskinskrevet brev til Chr.L., Eugenio og Berg ang. valg av regnskapssystem. Det er mitt siste ord i denne sak, hvis det blir laget en annen ordning (enn den jeg vil ha) må dere selv diskutere med Revisjonsselskapet og Hanne. Det hjalp. Føler meg litt sart i kantene for tiden – rykker ut med brask og bram og trekker meg tilbake – og nåde den som forstyrrer da. […] På en måte så føler jeg meg litt alene og distanserer meg forskrekkelig hurtig fra hele teatret og alle sammen. Eugenio kom i går og spurte om vi skulle spise middag på Laksen. Jeg fikk det utsatt til torsdag slik at jeg kan «forberede» meg litt. Judy reiste til London med begge barna mandag.  Jeg «nektet» å rydde på Hannes skrivebord – fordi hennes «livsviktige» papirer ligger alltid i et eget system.

23.10.69. Teatret er utmattende, men det går unna, og det blir ryddet opp og ekspederer saker og ting. Men jeg er jo inneburet fra kl. 9 til kl. 16. Chr. L. og jeg har bestemt å neglisjere Eugenios følelsesutbrudd vedrørende Århus og kjører saken videre.

30.10.69. Siste nytt er at jeg er blitt egg-formidler – solgte 40 egg i dag på teatret. Jeg snakket med Eugenio i går – han var plutselig i London – selv om han er uenig, gjorde han ingen innsigelser mot de forskjellige disposisjoner vi hadde truffet, Chr. og jeg. Jeg er glad når det er over. Men jeg hopper jo av før det braker løs – så Kim må overta dette nå i samarbeid med Eugenio.

18.11.69. Jeg er glad jeg ikke var her i siste uke – søndag 9/11 kom Eugenio hjem fra London og sa at Århus var uakseptabel. Han hadde fått lest opp vilkårene i telefonen. Heldigvis var pressemelding etc. sendt ut lørdag 8/11 – men kjempediskusjon mellom Eugenio og Edvin Timeroth (leder av Aarhus Teater) pluss forsøk på å skaffe nytt lokale. Det ble Aarhus Teater likevel, og der spiller de for utsolgte hus og forlenger et annet sted i Århus til 3. desember. Ingen kommentarer!

Etterspil

Jeg reiste fra Holstebro med mann og barn 6. januar 1970. Jeg engasjerer meg politisk, og i 1972 er jeg med og stifter den radikale feministiske organisasjonen Kvinnefronten i Norge, som fremdeles eksisterer.

Samtidig har jeg i 17 år, 1976 – 1993 vært ulovlig overvåket av Overvåkingspolitiet for nettopp det kvinnepolitiske arbeidet. Jeg har en egen mappe med alle dokumentene, og overvåkingen starter allerede i 1970. I mars 1970 sender politiet i Bergen et notat til Overvåkningspolitiet om min mann. Notatet oppgir min manns bostedsadresse i Bergen og fortsetter med informasjon om hvor jeg bor. Ifølge skriv fra sognepresten i Holstebro, Maabjerg, er hustru og barnet bosatt der. Jeg fikk økonomisk erstatning.

Agnete Strøm, Lecce, Italien, 2024

---

[1] Kulturjournalist i NRK.

[2] Bonytt var fra 1941 Norges største bolig- og interiørmagasin om kunst, arkitektur, interiør og design og udgav TTT de første år.

[3]Dag Halvorsen (1934 – 2007) norsk journalist og utenrikskorrespondent i en årrekke for blant annet NRK og DR. 

[4] Ministeren for kulturelle anliggender

[5] Den sociologiske undersøgelse af teatrets betydning for den lokale egne blev senere gennemført af Ingvar Holm , Viveka Hagnell, Jane Rasch: Kulturmodel Holstebro, 1977. Se Perrelli, F.: Det danske Hus, Peripeti 2009

[6] Kulturuken foregrep rekken av festuker fra 1989 og pekte på den funksjon som Odin Teatret har hatt som igangsetter av kulturelt samarbeid i Holstebro. De var faktisk en helt ny betydning av hva et lokalt teater kan være som viste seg allerede fra begynnelsen av.

[7] Murstein med kjøperens navn påskrevet, monteres på en vegg i Odin Teatrets foajé.

[8] Hanne var ven med Peter Bysted, som hun tog med til teatret, har var arkitekt og grafiker så han fik af Eugenio til opgave at lave en plakat til gæstespillet med Ronconis Orlando Furioso.

[9] Kim Jensen ble teatrets turnéleder

[10] Chr. Ludvigsen hjelper med kontakter (Det Kgl. Teater i København).

[11] Odin Teatrets faste fotograf

[12] Forfatter, kritiker og underviser på Dramaturgi, Aarhus Universitet

[13] Dario Fo var en italiensk skuespiller, forfatter, instruktør og politisk aktivist. I den klassiske commedia dell’arte-tradition skabte han et folkeligt, politisk teater.

[14] Cand. jur. Helge Kolrud, Oslo, har privatrett som spesiale og er Odin Teatrets advokat.

[15] Er gravid, nesten fem måneder på vei, med termin 7. mars.

[16] Barnet, Boel, er født 10. mars. Tom kom 1. mars og var her til han måtte tilbake til studiene i Norge.